Slik løser vi problemet med snikislamisering, enkelt som bare det.

Huff og huff, nå kommer muslimene og tar oss. Snart er vi snikislamisert, alle som én. Eller heter det snikislamifisert?

Uansett hva det heter, frykten bunner i den angivelig voldsomme innvandringen av muslimer fra muslimske land, samtidig som disse muslimene visstnok formerer seg som… nåja. De får gjerne flere barn enn etniske nordmenn.

Når nordmenn får mange barn, kalles det å hegne om familieverdier. Når muslimer får mange barn, handler det om å skaffe seg verdensherredømme. For noen ganger framstilles det nemlig som disse snikene – muslimene – har en konspirativ, samlet agenda som går ut på å erobre Europa med en strategi som best kan beskrives som en trojansk hest av barnefødsler med påfølgende selvmordsbomberislamistindoktrinering.

Det er ille. Ja, det er forferdelig ille. Det er så ille at ledende politikere ikke klarer å bestemme seg for om det er radikal islam eller radikal islamisme vi skal frykte. Ingen av begrepene er definert, men ille er det opplagt.

Hva skal vi stille opp med mot slikt? Hvordan kan vi unngå at vårt elskede, kjære, kristne Norge blir en snikmuslimsk stat i full blomst om mindre enn hundre år?

Jo, det er enkelt:

Vi åpner grensene og slipper inn horder med:

hinduer

buddhister

sikher

jøder

katolikker

ateister

ortodokse

bahaier

evangelikale

og så videre.

Verre er det faktisk ikke.

Avkristning av Norge – det er jeg for. Fullstendig!

De maser og maser – senest på KrF-landsmøtet i helgen – om at Norge bevisst og systematisk blir “avkristnet” av den gudløse Jensregjeringen. Når jeg tenker over saken, må jeg innse at jeg er helt og holdent tilhenger av avkristningen. I Jesu navn!

Den påståtte avkristningen spinner rundt noen få symbolsaker. Vi tar dem fritt etter hukommelsen:

* Den nye ekteskapsloven som gir samkjønnede par like rettigheter som heterofile.

* Nye formålsparagrafer for skole og barnehage som avvikler disse institusjonene som instrument for statsreligionen og i stedet betoner fellesverdier i ulike livsanskuelser, i tråd med det mangfoldet som faktisk er representert blant barna og i elevmassen.

* Et religionsfag som formidler kunnskap og refleksjon i stedet for å indoktrinere.

* Trosfrihet i praksis også for andre religioner enn kristendom.

* Liberalisering av bioteknologiloven.

* Avvikling av statsreligionens særrettigheter og posisjoner for eksempel i forsvaret og helsevesenet.

Og så videre. Det er sikkert mer.

På den andre siden presser den påståtte “snikislamiseringen” seg på, og den generelle framveksten av hor, hedenskap og sædløyse i radio og teve, i form av bannskap, homoerotikk, vanlig erotikk og så videreunderstreker bildet av en nasjon i frafall. Men alt dette er bare et bakteppe som forsterker avkristningsangsten.

Jeg møter påstanden om avkristning nokså ofte, og det blir stadig tydeligere for meg at DET ALLER MESTE AV DETTE ER JEG FOR. VELDIG FOR!

Ikke fordi det vil innebære en avkristning i den betydning at Herren Jesu evangelium fortrenges til den andre siden av Svinesundbroen. Nei, tvert imot. Den påståtte avkristningen – som oppsummert og i kortversjon innebærer at man innrømmer andre de samme rettighetene som man selv nyter godt av – går inn i selve kjernen i Jesu tenkning.

Jeg har vært for avkristning hele mitt liv. Og far min før meg. Den gangen før avkristningen begynte, kunne han ikke undervise i kristendom i den offentlige skolen fordi han ikke tilhørte statskirken. Nå har heldigvis avkristningen kommet så langt at dette ikke lenger er et problem.

Så derfor: Takk og lov for avkristningen!

Amen

PS: Noe av det rareste jeg ser, er frikirkeledere som for mindre enn en mannsalder siden ble tungt diskriminert av den “kristne staten”, men som i dag hyler og skriker for å bevare den tenkningen som gjorde de statslutherske privilegiene mulig.