Det var en gang et kommunalt bad et sted i Norge. Slik begynner dette eventyret.
Og det kommunale badet – med 25 meter svømmebasseng, barnebasseng, vannsklie, boblebasseng og dampbad – holdt seg med noen høyt kvalifiserte og betrodde badevakter som skulle se til at ingen stupte på grunna, at ingen dusjet med badebuksa på og at ingen oppholdt seg i bassenget lenger enn de hadde betalt for.
Selvsagt var det også badevaktenes jobb å redde livet til badegjester som holdt på å drukne. Det skjedde heldigvis nokså sjelden, men badevaktene tok ingen sjanser. De trente regelmessig og samvittighetsfullt på livredning, og de overvåket bassenget med kontinuerlig falkeblikk fra det lille tårnet langs bassengsiden.
Der satt de – på skift – i sine karakteristiske, påskegule badebukser med kommunevåpenet pent brodert på låret. Dette var badevaktenes uniform, det ytre tegnet på at de representerte badets ordensmakt og ikke var noen tilfeldige badegjester. Uniformene hadde alltid sett slik ut. Den skulle inngi autoritet og trygghet.
Tradisjonelt hadde alle badevaktene vært menn.
Men nå hadde to kvinner – begge topp kvalifiserte svømmere og livreddere med plettfri vandel – meldt sin interesse for å jobbe som badevakter.
- Flott, sa kommunen. – Vi trenger badevakter som gjenspeiler mangfoldet blant badegjestene. Endelig vil noen kunne patruljere damegarderoben og damedusjen (for å se til at ingen dusjer med badetøyet på) uten å vekke anstøt.
Så langt alt vel. Men de to kvinnene hadde et krav for å ta jobben: De ville ha badeuniformer som tok hensyn til deres ærbarhet som kvinner. De ville ikke nøye seg med de påskegule badebuksene med kommunelogo. De ville ha påskegule badedrakter som tildekket brystene deres.
Da ble kommunen usikker.
- Vi kan da vel ikke tilpasse uniformen slike personlige, kjønnsbestemte og verdibestemte preferanser, undret den.
Kvinnene sa at det i deres kultur var vanlig å tildekke brystene, særlig i nærvær av fremmede menn. Å skulle arbeide som badevakt med bare bryster, ville de oppleve så krenkende at det i realiteten ville innebære et yrkesforbud dersom kommunen ikke aksepterte tilpasninger av uniformen.
- Verdier og verdier, sa kommunen. – Vi vil ha en verdinøytral badevakttjeneste. Dette er et kommunalt bad, eid av det store fellesskapet. Da kan ikke badevaktene bruke stillingen og uniformen til å flagge personlige “verdier”.
Blant badegjester og innbyggere bølget debatten fram og tilbake. Noen mente at man ikke kunne ta hensyn til en tradisjonell bekledning som springer ut fra tanken om at kvinners bryster vekker seksuelt begjær hos menn. Å gi etter for et krav om tildekking av bryster ville være å gi etter for et undertrykkende, seksualiserende syn på kvinnekroppen.
De kvinnelige badevaktaspirantene og deres forsvarere påpekte på sin side at badedrakten med tildekking av brystene ikke ble opplevd undertrykkende av dem som bar dem. Tvert imot, den ble opplevd frigjørende og sågar estetisk.
- Når vi drukner, vil vi ikke bli reddet av et kjønn. Vi vil bli reddet av en kjønnsnøytral badevakt, skrev lokalavisa på lederplass, under tittelen: “Nei til feminisering av svømmehallen”.
Avisa hadde hentet mye av argumentasjonen fra lokale feministgrupperinger som mente det var på tide å frigjøre undertrykte kvinner fra den irrasjonelle og reaksjonære forestillingen om at bare bryster ikke hørte hjemme i det offentlige rom.
Slik står saken. Nå venter alle på hva kommunestyret skal lande på. De behandler saken i et ekstraordinært møte nå i kveld. Publikumsgalleriet er fullsatt. Der er det mange som hvisker bekymret til hverandre:
Hva blir det neste? Tenk om det kommer en ny badevakt rekende som krever å få dekke til håret…
