Den moderne folkereligiøsitetens gullkalv

Den viktigste grenen av moderne, norsk folkereligion har skapt seg en avgud av trykksverte. Bibelen er blitt vår tids totempæl eller gullkalv.

Tror du på Bibelen?

Oppsøker du moderne, evangelisk vekkelseskristendom – enten den er luthersk eller pinsekarismatisk – vil du ganske raskt bli konfrontert med dette spørsmålet. Hva du svarer – ja eller nei, nyanser tillates ikke – vil avgjøre din status som innenfor eller utenfor, frelst eller ufrelst, venn eller fiende, troverdig eller bedragersk.

Merk: De spør ikke om du tror på Jesus. De spør ikke om du tror på Gud.

De spør om du tror på Bibelen.

Og da menes forestillingen om at Bibelen – i sin moderne, masseproduserte form – er en ufeilbarlig, guddommelig inspirert og innbyrdes sammenhengende tekst som gir direkte svar på alle livets spørsmål, ikke bare generelt, men til hvert enkelt menneske og i nær sagt alle tenkelige situasjoner.

Om du bekjenner en tro på Jesus som herre og frelser, er den ingenting verdt om du ikke samtidig bekjenner troen på den moderne, kristendomsbaserte folkereligiøsitetens viktigste guddom: Boka med svarte permer og gullsnitt.

Om du bekjenner en tro på en nådefull, tilgivende Gud som er kjærlighetens kilde, vil de helt enkelt fnyse av deg om du ikke samtidig bekjenner troen på Bibelen som hevet over historistet, menneskelighet og kontekstualitet.

I den moderne, norske folkereligiøsiteten - den delen som er utledet av kristendom – er en bok opphøyet til den høyeste guddom.

Over Gud.

Over Jesus.

Over Ånden.

Bibelen er ikke lenger en historisk, religiøs og litterær kilde til kunnskap om Jesus og tradisjonen han tilhørte. Bibelen tillegges selv oppfatninger og budskap. Bibelen sier ditt. Bibelen sier datt.

Og ikke bare sier og mener Bibelen noe om det som faktisk står der. Bibelen sier noe om omtrent alt. I tillegg til å inneholde åpenbaringen, tillegges denne boka magiske egenskaper. Den troende skal kunne slå opp i den på måfå og “få et ord” som taler direkte til individet inn i den konkrete situasjonen.

Men selv om denne øvelsen kan praktiseres av en hvilken som helst konfirmant på leir, er innholdet likevel ikke tilgjengelig for alle. Like utbredt er nemlig ideen om at bibeltekstene bare kan forstås av dem som tror, dem som “er født på ny” og som “har ånden”. Budskapet er med andre ord mystisk – skjult for dem som ikke har skaffet seg de åndelige eller magiske nøklene til forståelse.

Mye i Bibelen er det svært vanskelig å “tro” på. Det gjelder for eksempel det mytologiske stoffet om verdens tilblivelse og universets sammenheng. Det gjelder de blodige, voldelige og strengt tatt rasistiske gudsbildene i det Gamle Testamentet. Og det gjelder de påstått guddommelige lovbestemmelsene som foreskriver dødsstraff ved steining for trivielle forseelser, særlig på familie- og samlivsfeltet (og særlig for kvinner).

Men den som vil hevde seg og vinne status i deler av den norske, folkereligiøse bevegelsen må likevel gi sin tilslutning til “det Bibelen sier” uten noen form for tvil, nyansering eller forbehold. Å erklære tro på det umulige og det etisk forkastelige blir en form for askese.

Slik fakiren ligger på spikerseng eller stikker skarpe nåler gjennom kroppen for å demonstrere sin hengivenhet, erklærer den bibeltroende sin tilslutning til den mest uhyrlige menneskeforakt.

Som mange andre former for moderne religiøsitet, forutsetter “bibeltroskapen” massemediasamfunnet. Bibeltekstene ble skrevet for hånd, kopiert i svært få eksemplarer og distribuert blant den lesende eliten.

Nå er Bibelen et industriprodukt. Skinnpermer og gullsnitt kamuflerer – men kan ikke skjule – at produktet er masseprodusert og -distribuert, helt hinsides hva tekstenes opphavsmenn kunne forestille seg. Bibeltroskapen er derfor et moderne fenomen; den forutsetter det moderne samfunnet.

Ja, den er i høyeste grad nyreligiøs.

New Age, om du vil.