Hvorfor kan ikke kirkene ta skikkelig avskjed med folk?

Kirker og kristne menigheter burde tilbudt ordentlige, verdige ritualer for mennesker som forlater troen.

Mennesket trenger ritualer. Det er ikke bare en religiøs greie, det er helt allment. Fødsel, inngangen til voksenlivet, samliv, 50-årsdager og død markeres av de fleste med mer eller mindre høytidelige ritualer som løfter de store overgangene i livet opp fra den jevne strømmen av hverdager.

For mange fanges behovet for ritualer opp av organisert religion. Kirka døper eller velsigner nyfødte småbarn, underviser konfirmanter i hvite kapper, forener ektefeller og begraver døde.

Den som kommer til en menighet med ønske om å bli kristen, vil bli møtt med rituelle markeringer som understreker at man går inn i et nytt liv. Særlig i menigheter som døper voksne er dette tydelig; dåpen og opptakelsen som medlem i menigheten gir en høytidelig og symboltung inngang til det kristne livet og fellesskapet i menigheten.

Men hva skjer den dagen man går videre?

Som oftest ingen ting. Ingen ritualer finnes for å ta avskjed med dem som melder seg ut, som har mistet sin tro eller som har utviklet den videre i en annen retning.

Mangelen på ritualer understreker mistenkeliggjøringen og usynliggjøringen av disse menneskene. De reduseres som mennesker og som troende slik at de får plass i sekken for “frafalne”.

Ekstra tydelig er dette i sekteriske trosfellesskap hvor den frafalne i praksis opphører å eksistere også for familie og nære venner, men den samme tendensen er tydelig mange andre steder også.

Det er denne tendensen som gjør seg gjeldende når kristne lesere antakelig reagerer med resolutt avvisning på hele ideen om å innføre et “avkristningsritual”.

Men kanskje de burde tenke gjennom saken en gang til. Kanskje ville et slikt ritual bidratt til å skape forsoning, forståelse og legedom i en prosess som oppleves smertefull både av den som går og dem som opplever seg forlatt.

Det har også en praktisk side. Innenfor Human Resources Management – et felt jeg har jobbet med som journalist de siste par årene – påpekes det ofte hvor dårlig organisasjonene er til å praktisere systematiske intervjuer med medarbeidere som sier opp.

Mange HR-fagfolk påpeker at det er mye nyttig lærdom å hente i å kartlegge årsakene til at folk går. Kanskje kan den implisitte kritikken – som indirekte kommer til syne gjennom oppsigelsen – brukes til å forbedre organisasjonen slik at færre slutter. Men da må man skape et rom av tillit og kommunikasjon, slik at dette kommer til overflaten og blir formulert i ord som begge parter forstår.

Kanskje kunne kirker og menigheter gått foran. Man kunne sagt:

Kjære venn.

Takk for veien vi delte.

Takk for det du har brakt med deg til fellesskapet.

Når du nå går en annen vei videre, er det en beslutning vi vil møte med et lyttende sinn, med respekt og med vemod.

Vi kommer til å savne deg.

Vi ber om at veien du går, vil være til berikelse både for deg og for oss som er tilbake.