Naturen er grusom, og jo nærmere du kommer, desto hesligere er den. Det er bare på avstand – som en utsikt – at naturen framstår som skjønn og til å holde ut.
Slik formulerer han seg, min venn storbymennesket, når han skal erklære sin forakt for ideen om at mennesket kan finne etiske modeller og forbilder i en natur som liksom skal være en guddommelig designstudie.
Naturens skjønnhet eksisterer i beste fall når den betraktes på avstand, som en utsikt, sier han. Når man derimot kommer nærmere, ser man naturens systematisk groteske grusomhet.
Alt handler om den sterkestes rett.
Om å spise eller bli spist.
Om å overleve eller gå til grunne.
Det finnes ingen artsoverskridende empati. Ingen solidaritet. Ingen nestekjærlighet. Nei, ingen kjærlighet overhodet ut over den rene forplantningsdrift, gjerne på andres terminale bekostning.
Selv fuglesangen – som vi mennesker tolker som noe musikalsk og skjønt – handler i realiteten om brunst og aggresjon. Marihøna som klatrer på en barnetommel, er i virkeligheten en ubønnhørlig drapsmaskin.
Skaperorden? My ass!
Naturrett? Hvilken rett?
Naturen er grusom og rå. Den er overhodet ingen kilde eller inspirasjon til etikk.
Tvert imot, det er først med mennesket- med sivilisasjonen – at vi kan se konturene av en etikk. Og knapt da. Også menneskets historie handler om å skape en liten luftlomme fri for råskap.
Det er et blindspor, mener jeg, å lete etter en moralsk ladning i naturen og i universet. Jeg mener: Det finnes ikke noe “skaperverk”, i den betydningen at virkeligheten er designet etter en på forhånd ferdigskrevet dramaturgi, plan eller “mening” som liksom er god.
I stedet er det slik at mening må skapes i virkeligheten. Etikken må skapes, utmeisles, forsvares. Ikke som en følge av naturen, men på tross av den.
Det, mener jeg, er guddommelig. Og Jesus er i så måte en ektefødt sønn av Gud.
I Romerbrevet heter det at det vi kan vite om Gud er hans skaperverk.
Det er det eneste vi har.
Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet det naturlige for å overleve sammen, selv om vi har mye plast, betong og støy er det avledet og laget av naturens ressurser. Noen av oss opplever oss som “fremmede” for vår sivilisasjon, noen opplever seg som “fremmede” for naturen.
Uansett er det dette vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!(Som en gammel ikke liker å bli gammel,men ser alternativet som dårligere)
Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys og sammen gir oss en unik sans…. det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og kuldegrader….
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne, mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den….det er fantastisk…og ikke hyggelig for silden.
Det at jeg tenker.. at bevisstheten finnes… i oss… kanskje også i andre deler av naturen…
For jeg er natur! Jeg er endel av den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Selvsagt må enhver moral og etikk begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…enhver etikk må begrunnes i det som er! Naturen er alt. Det finnes ikke noe annet!
Comment av predikeren — juni 25, 2008 @ 7:30 pm |
Hei, Predikeren
Jeg tror vi bruker begrepene litt forskjellig. Ditt naturbegrep er trolig mer omfattende enn mitt – det nærmer seg det jeg vil betegne som “virkeligheten”.
Comment av Teo&Tao — juli 7, 2008 @ 12:43 am |
Ja, kanskje som materialistene: Alt er natur.. natur er alt vi vet.
Jeg tenker vel egentlig at alt som er er naturlig og det vi ikke kan forsklare nå, kan vi kanhende forklare senere, engang, når vår innsikt har økt.
Det (kommunistiske)materialistiske Russland har for eksempel forsket mye innenfor parapsykologi, nettopp fordi tanken er at fenomener vi opplever og ikke kan forklare ennå, har sikkert en naturlig forklaring. Det er ikke så omågjøre i et religiøst “vesten”, hvor man liker “mirakler” som, definert av et(etter mitt syn) litt forkjært syn på at under og mirakler er naturstridige hendelser. Jeg mener at det også i den religiøse tros forståelse er ment å bety : “mektige gjerninger”, ikke “naturstridige gjerninger”.
Derfor mener jeg at en religiøs og en materialist i ærlig, saklig, grundig forskning, vil møtes i sannheten og der komme til samme konklusjon.
Comment av predikeren — juli 7, 2008 @ 2:13 pm |
Predikeren, du prediker fornuftige tanker som jeg liker å lese. Det er et poeng at Gud i det moderne vesten er redusert til å være en mer eller mindre vellykket mirakelmaker. Naturen har vitenskapen tatt fra Ham for lengst.
Comment av Teo&Tao — juli 7, 2008 @ 6:00 pm |