In deep space: Vi trenger en teologi for den åpne tro

Hva skal man tro og mene når man forlater en kristen tilhørighet og bekjennelse uten å gå til en annen tilhørighet og bekjennelse? Hva “er” man da?

Menighetene tømmes for folk. Det er et faktum, uansett hvordan man friserer statistikken. Få rekrutteres utenfra, og de aller fleste unge mennesker som vokser opp i menighetene, forlater dem så fort de blir gamle nok til å velge selv hva de skal gjøre søndag formiddag.

For noen er bruddet bittert og dramatisk. For andre handler det om forlengelsen av en en skuldertrekning.

Uansett: Mennesker som har beveget seg ut, befinner seg “in deep space” hvis de ikke går til noe annet som er organisert og definert. På en måte er det slik at man “må” være konvertitt, altså at man går fra ett livssynssystem til et annet.

Som avhopper fra kristen tro, kan man bli human-etiker/ateist, man kan bli buddhist, man kan bli bahai, muslim, jehovas vitne, antroposof, holist, etc. Man tar en identitet og et sett dogmer og erstatter dem med noe annet som man finner identitetsskapende, sant og meningsfullt i stedet. Man “må” jo bli “noe”?

Men ikke alle følger et slikt mønster. Jeg tror det er mange som velger bort en kristen bekjennelse og som ikke går til noe annet, men som fortsatt er troende, i en eller annen forstand.

Hva tror de så på? Hvilke verdier kommer til uttrykk i deres tro?

Det er ikke så lett å sette ord på dette, men jeg tenker meg at mange mennesker er troende uten å tro på noe spesielt. De har en tro som er ÅPEN.

I hvert fall har den potensial til å bli åpen.

Troen handler ikke lenger om dogmer og forestillinger, men om en slags livsholdning.

Med det forbehold at jeg ikke er lommekjent i teologien, spør jeg om dette er et forsømt teologisk område. Kan noen utmeisle en teologi for den åpne tro?

En tro som verken er forankret i det gamle, som verken er konvertert, men som befinner seg i dette “deep space” mellom de dogmatiske solsystemene.

En teologi som bygger identeten rundt erkjennelsen av at jeg tror, men ikke nødvendigvis på noe eller noen. En teologi som tar inn over seg at jeg også har sluttet å tro, men uten å utelukke.

For all del, dere. Dette er bare forsøksvise, famlende forsøk på å sette de første ordene på noe jeg har tenkt på. Kanskje kommer gode hjelpere meg til unnsetning i kommentarfeltet igjen.