Menneskeforakten er et “nødvendig” selvforsvar mot troens grusomhet

For kristne fundamentalister er det helt nødvendig å nedgradere menneskeverdet hos de ikke-troende for å kunne leve med ideen om at de vantro skal brenne evig.

I forrige post forsøkte jeg å skildre hvordan den utilslørte menneskeforakten i kristenkonservative kretser ikke er noe nytt som kom med fundamentalistiske bloggere og debattfora på nettet. Det har vært slik bestandig, og det var i høyeste grad slik i de kristne miljøene hvor jeg selv tilbrakte store deler av ungdomstiden.

I disse kretsene tenker man systematisk lave tanker om mennesker utenfor menigheten, om mennesker som tror og lever annerledes enn dem selv.

Hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at miljøer som hevder å forvalte evangeliet om Jesus Kristus og Guds nåde og kjærlighet til menneskene, kan ha utviklet en slik systematisk forakt for mennesker?

Jeg tror det har direkte sammenheng med frelsesforståelsen og med dogmet om “livets to utganger”. Dette handler om at de rettroende – bekjennende kristne i menighetene – skal tilbringe et evig liv etter døden i evig salighet og sorgløshet hos Gud, mens absolutt alle andre skal tortureres i all evighet i helvete.

Jeg gjentar: Evig tortur som “rettferdig” straff for å ha levd et vanlig liv i rekkehus, for å ha oppdratt to unger og jobbet som saksbehandler i kommunen.

Den guden som har forordnet det slik, skal tilbes, elskes og – ikke minst – fryktes.

Jeg tror det er slik at dersom man skal makte det perverse kunsstykket å betrakte denne ideen som god og rettferdig, er man nødt til – bevisst eller ubevisst – å nedvurdere de ikke-troendes betydning, moral og menneskeverd. Man er nødt til å skape forestillinger som gjør denne straffen fortjent, på ett eller annet vis. Det er ikke tilstrekkelig at mennesker har valgt feil livssyn for at tortur skal være en rimelig sanksjon.

Men slik er altså “læren”. Så dersom man skulle identifisert seg med de ikke-kristne, regnet dem som likeverdige, hatt nære relasjoner til dem, elsket dem…

…da ville forestillingen om evig tortur i helvete vært uutholdelig.

Da ville det blitt vanskeligere å synge lovsanger til denne gudens pris. Da ville man ikke lenger klart å glede seg over egen frelse og utsiktene til en evighet i himmelen.

Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne et godt bilde. I livbåtene etter Titanics forlis var det ingen jubel.