Nettet snører seg sammen og eksponerer “kristenfolkets” menneskeforakt

Kristenfundamentalistenes forakt for andre mennesker har alltid vært der, men det er først med internett at den er blitt synlig for alle som har mage til å lese.

Noen av dem som lar seg sjokkere av homohatet, dobbeltmoralen, selvforherligelsen og arrogansen vi ser på kristne nettfora, lurer på om kristenheten er gått av skaftet. Men tro meg: Kristne fundamentalister har alltid ment det samme. Det nye er at de er begynt å skrive det de mener – på internett slik at alle kan se.

Den som går inn på debattforumet til avisa Vårt Land, eller DagenMagazinets nyervervede Kristenblogg, vil fort se det fremste kjennetegnet ved kristen fundamentalisme: Voldsomt hatefulle utsagn som særlig retter seg mot homofile, men i allminnelighet alt og alle som ikke tenker og tror som dem.

Noen tror at dette er nytt, men det er det ikke.

Da jeg var tenåring på 80-tallet i en baptistmenighet på Østlandet, var de samme holdningene høyst til stede, selv om homofili ikke var noe uttalt tema den gangen.

Derimot var forakten for de “vantro” minst like sterk som i dag. Fra lederne våre fikk vi tenåringer høre at det var “bortkastet tid” (sågar åndelig farlig) å pleie vennskap med ikke-kristne. (For ikke å snakke om forelskelser og kjæresteforhold.) Den eneste legitime grunnen til å pleie omgang med mennesker utenfor menighetene, var å få dem “frelst”. Med andre ord: Man oppfordret direkte til “vennskap”under falsk flagg. For hvis kandidaten ikke lot seg omvende, skulle vennskapet helst avsluttes. Relasjoner for relasjonens skyld var fullstendig fremmed.

Vi ble lært – fortsatt av betrodde ledere – at menneskene “i verden” hadde dårligere moral enn oss som var “frelst”. Og vi ble fortalt at alle ikke-kristne levde meningsløse liv. De hadde en stor “tomhet” inne i seg, der hvor Gud og Jesus skulle vært. Det var helt ukontroversielt å hevde dette. Ingen hadde motforestillinger til de sterkt nedsettende forestillingene om de ufrelste.

Mitt liv har i snart 25 år handlet om å bearbeide det forrående menneskesynet og den undertrykkende religiøsiteten som jeg møtte i et frikirkemiljø som var dominert av aggressiv, amerikanisert og karismatisk fundamentalisme. Man man blandet de verste elementene fra en gryende trosbevegelse på den ene siden, fra luthersk, livsfiendtlig pietisme på den andre siden og fra fundamentlistisk evangelikal kristendom på den tredje.

For jeg oppdaget at det ikke var sant.

Det var ikke sant at “de andre” var dårligere mennesker enn oss. Og det var slett ikke sant at de hadde noen “tomhet” inne i seg og levde meningsløse liv. Alt dette var løgn og bedrag, framsatt i Jesu navn.

Den som vil se med selvsyn at kristne ikke er bedre enn andre, kan titte rundt i bloggverdene hvor fundamentalistene – i motsetning til tidligere – blotter seg for alle som kan lese.