Gud er allmektig, påstår kristne flest. Og milde skaper, så sinna noen av dem blir om noen pirker borti en slik forestilling.
Tidligere har jeg skrevet om allmaktsbegrepet og påpekt at en teist – altså en tilhenger av et personlig gudsbilde – må foreta et valg mellom allmakt og godhet, så lenge det finnes lidelse blant mennesker.
Allmakt – i betydningen all makt i himmel og på jord – innebærer at det ikke er noen differanse mellom vilje og virkelighet. Det som er Guds vilje, er også virkeligheten. Så når barn dør av kreft tross intens forbønn, eller uværet dreper hundre tusen mennesker i Burma, BØR dette få konsekvenser for den som framholder allmakt som en egenskap ved Gud.
Jeg har i flere sammenhenger drøftet allmaktsbegrepet med kristenfolk. Og det slår meg hvor mye mer opptatt mange er av å bevare forestillingen om guds allmakt enn om guds godhet. Bare Gud fortsatt kan være allmektig, er de villige til å unnskylde de groveste unnlatelsessynder. “Gud har en plan som ikke vi overskuer.” “Døde barn kommer jo rett til himmelen.” “Det er nok en større mening med det.” “Gud har gitt oss fri vilje og lar derfor være å blande seg inn og avverge konsekvensene av menneskers ondskap.”
Og så videre.
Alt dette for å beskytte ideen om allmakt, som av en eller annen grunn er så viktig å fastholde.
Jeg spør: Hvorfor ikke snu på det? Hvorfor ikke si at Guds godhet er overordnet ideen om allmakt? Det er helt i tråd med Jesu forkynnelse om Guds rike, som skal kjennetegnes av glede, rettferdighet og fred. Som Paulus oppsummerte det, i Romerbrevet, 14,17: “For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. “
For meg er det viktigere og riktigere å tro på en gud som er god enn en gud som har masse makt.
Jeg tror det bidrar til forvirring at Gud har fått en stadig mindre arena å utøve sin allmakt på. Før i verden, i bibelsk tid og før, var Gud den direkte årsak til det meste som skjedde, ikke minst naturfenomener. Jordskjelv, storm, flom, tørke, fødsler, sykdom, død – alt var resultater av Guds allmektige gjerninger. Det var Gud som sto bak, helt direkte.
Det moderne mennesket tenker ikke slik. Ja, noen forstår fortsatt Gud som en bakenforliggende skaper, en diffus første beveger med copyright på universet, men når tsunamien skyller bort strendene i Sørøst-Asia, vet vi at det er høyst forklarlige naturkrefter som er i spill. National Geographic og CNN viser oss alle detaljer i finurlig, tredimensjonal datagrafikk hvordan spenninger i jordplater på havbunnen utløses i skjelv som skaper dødelige kjempebølger.
Det er ikke lenger Gud som er forbanna. Det er naturen som gjør det den kan best, være naturlig.
I vår tid er Guds handlingsrom for praktisert allmakt redusert fra naturlighet til overnaturlighet. Altså, det er gjennom en overnaturlig helbredelse – for eksempel – at Gud forventes å demonstrere sin allmakt. Og bare der.
Fra å være den allmektige herskeren over en utemt og nådeløs natur, er Gud tryllekunstneren som oppviser sin allmakt gjennom å sette naturlovene til side mirakuløst.
Dette skjer svært sjelden. Det hender at mennesker blir mirakuløst helbredet, ja, men ikke ofte nok – og ikke systematisk nok – til at det overbeviser om at det står en allmakt bak gjerningen. Dermed forvitrer allmaktsbegrepet mellom fingrene våre, og blir en øvelse i sta dogmatikk.
Bibeltekstene er fulle av paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke veldig vanskelig å finne støtte for et gudsbilde som IKKE er allmektig, dersom man har vilje og mot til å lete. Vi trenger ikke gå lenger enn til 1. Mosebok, kap. 2, vers 2-4, hvor det står:
“Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.”
Hva står det? Jo, at GUD HVILTE!!
Men hvis Gud er allmektig – altså besitter ALL MAKT – hvordan kan det ha seg at han blir sliten?
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er dette erfaringsbasert: Utmattelse etter en lang arbeidsuke, er et tegn på alt annet enn allmakt.
Tror jeg på en Gud som kan bli sliten? Som trenger å sette seg nedpå litt?
Eller en Gud som blir sinna, som mister fatningen? Flere steder i bibelen står det om Guds vrede, sorg, fortvilelse, vemmelse og så videre. Et svært menneskelig følelsesliv.
Men slike følelelser handler alle om frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Den som er allmektig, trenger ikke bli sint eller lei seg. Følelser som dette oppstår når man IKKE ER HERRE OVER SITUASJONEN, NÅR DET OPPSTÅR ET GAP MELLOM VILJE OG VIRKELIGHET.
Den som vil være bibeltro, må revurdere allmaktsbegrepet sitt. Vi andre kan enn så lenge lete etter Gud andre steder.
Interessant framstilling! Men klarer likevel ikkje heilt å sjå motsetninga mellom allmakt og godhet. Det er vel ikkje sagt at Gud skal bruka allmakta si heile tida? Og eg kan ikkje sjå at det nødvendigvis er noko motestning mellom allmakt og det å bli sliten, sint, fortvilt etc…? Gud skapte menneska i sitt bilde med det formål å ha samkvem. Kven kan vel ha samkvem med marionettar som utelukkande blir styrt av Guds allmakt?
Sjølv om eg ikkje forstår alt i Bibelen ser eg i alle fall dette:
* Statistisk sett dør dei aller fleste av oss
* Det er ytterst få som har returnert for å fortelja oss kva som skjer etter døden
* Bibelen er gitt oss som ei bruksanvisning som forbløffande mange gjennom skiftande tider og kår har kunna identifisera seg med.
Eit lite tanke-eksperiment til slutt:
Sett at anten ateisten eller den kristne har rett ang. kva som skjer etter døden. Viss ateisten har rett – vel så er det ingen skade skjedd med tanke på evigheten for nokon av dei. Viss det skulle visa seg at den kristne har rett derimot…
Comment av Anonym — mai 14, 2008 @ 12:17 pm |
Vi får bare håpe, anonym, at den kristne ikke har rett. Det ville jo være en katastrofe.
Hilsen Ivar
PS: Har du mulighet til å avverge lidelse og urett uten å bruke den, opptrer du ikke bare uetisk. Du bryter også loven i de fleste av planetens rettsstater.
Comment av Teo&Tao — mai 14, 2008 @ 8:33 pm |
Det trengs en radikal teologisk innenfra-kritikk av den klassiske gudslæren. Jeg tenker på hvordan gudsforståelsen er blitt utformet av de toneangivende klassiske teologene Augustin, Thomas og Luther. Teologien gikk grunnleggende feil når den i oldtiden prøvde å forene den jødiske og den filosofiske teismen (av platonske eller aristotelisk type). En tilbakevending til evangeliene, til utgangspunktet vil være veien til fornyelse.
Denne klassiske teismen hevdet ikke at alt som skjer har sin årsak i Gud og at det ikke er noen
differanse mellom Guds vilje og virkeligheten. Tvert om: Den tradisjonelle teologisk gudslæren er opptatt med både å fasthold et allmaktsbegrep og samtidig frita Gud for ansvaret for det onde i verden. Det gjorde den ved å hevde at mye skjer uten at Gud aktivt bevirker det, men ingen ting kan til sist motstå Guds vilje. Innenfor skapelsens orden manifesterer Guds vilje seg på en uegentlig måte. Gud tillater for eksempel ikke den onde handling, men den frihet som kan misbrukes til det onde, tillater Gud.
Den rene metafysiske gudstenkningen endte opp med at Guds omnipotens innebærer at verden er et uttrykk for Guds vilje. Det Gud vil, det skjer. Med andre ord. ”Det er ikke noen differanse mellom vilje og virkelighet. Vi kan finne tendenser til dette i noen mer ekstreme teologiske tradisjoner for eksempel i senmiddelalderens nominalisme. Guds frihet tolkes i retning av at Gud er vilkårlig, altså den bibelske tanken om Gud som en etisk-moralsk personlighet brytes.
Når Jesus sier: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord”, er det ikke dynamis (makt), men eksusia (myndighet) som brukes. Dette sitatet må ikke overtolkes.
Allmaktsbegrepet (pantokrator, omipotens) har en veldig vid meningsbetydning.
Johan B. Hygens bok ”Guds allmakt og det ondes problem” fra 1973 er klassikeren her. Her svekkes ideen om en absolutt maktstanke. Han hevder at ”betydningen av ordet allmakt som gudspredikat slett ikke er så klar som både troende, tvilende og vantro for det meste synes å mene”. Det bibelske begrepet ”verken stiller eller besvarer spørsmålet om hva Gud kan eller ikke kan”.
Comment av Agnostisk teist — mai 21, 2008 @ 5:07 pm |
Agnostisk teist takkes herved for et godt bidrag. For meg er det en tankevekkende påminnelse om at at det gudsbildet som utgis for å være kristent og bibelsk, slett ikke er bibelsk.
Spørsmålet for oss som vil ta Jesus på alvor, må bli: Hvilket gudsbilde hadde han? Eller mer vesentlig: På hvilke punkter korrigerte han gudsbildet i sin egen kontekst?
Comment av Teo&Tao — mai 23, 2008 @ 11:40 pm |