Allmakt, avmakt eller allmenngyldighet – hva skal vi egentlig tro om Gud?

Gud er allmektig, påstår kristne flest. Og milde skaper, så sinna noen av dem blir om noen pirker borti en slik forestilling.

Tidligere har jeg skrevet om allmaktsbegrepet og påpekt at en teist – altså en tilhenger av et personlig gudsbilde – må foreta et valg mellom allmakt og godhet, så lenge det finnes lidelse blant mennesker.

Allmakt – i betydningen all makt i himmel og på jord – innebærer at det ikke er noen differanse mellom vilje og virkelighet. Det som er Guds vilje, er også virkeligheten. Så når barn dør av kreft tross intens forbønn, eller uværet dreper hundre tusen mennesker i Burma, BØR dette få konsekvenser for den som framholder allmakt som en egenskap ved Gud.

Jeg har i flere sammenhenger drøftet allmaktsbegrepet med kristenfolk. Og det slår meg hvor mye mer opptatt mange er av å bevare forestillingen om guds allmakt enn om guds godhet. Bare Gud fortsatt kan være allmektig, er de villige til å unnskylde de groveste unnlatelsessynder. “Gud har en plan som ikke vi overskuer.” “Døde barn kommer jo rett til himmelen.” “Det er nok en større mening med det.” “Gud har gitt oss fri vilje og lar derfor være å blande seg inn og avverge konsekvensene av menneskers ondskap.”

Og så videre.

Alt dette for å beskytte ideen om allmakt, som av en eller annen grunn er så viktig å fastholde.

Jeg spør: Hvorfor ikke snu på det? Hvorfor ikke si at Guds godhet er overordnet ideen om allmakt? Det er helt i tråd med Jesu forkynnelse om Guds rike, som skal kjennetegnes av glede, rettferdighet og fred. Som Paulus oppsummerte det, i Romerbrevet, 14,17: “For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. “

For meg er det viktigere og riktigere å tro på en gud som er god enn en gud som har masse makt.

Jeg tror det bidrar til forvirring at Gud har fått en stadig mindre arena å utøve sin allmakt på. Før i verden, i bibelsk tid og før, var Gud den direkte årsak til det meste som skjedde, ikke minst naturfenomener. Jordskjelv, storm, flom, tørke, fødsler, sykdom, død – alt var resultater av Guds allmektige gjerninger. Det var Gud som sto bak, helt direkte.

Det moderne mennesket tenker ikke slik. Ja, noen forstår fortsatt Gud som en bakenforliggende skaper, en diffus første beveger med copyright på universet, men når tsunamien skyller bort strendene i Sørøst-Asia, vet vi at det er høyst forklarlige naturkrefter som er i spill. National Geographic og CNN viser oss alle detaljer i finurlig, tredimensjonal datagrafikk hvordan spenninger i jordplater på havbunnen utløses i skjelv som skaper dødelige kjempebølger.

Det er ikke lenger Gud som er forbanna. Det er naturen som gjør det den kan best, være naturlig.

I vår tid er Guds handlingsrom for praktisert allmakt redusert fra naturlighet til overnaturlighet. Altså, det er gjennom en overnaturlig helbredelse – for eksempel – at Gud forventes å demonstrere sin allmakt. Og bare der.

Fra å være den allmektige herskeren over en utemt og nådeløs natur, er Gud tryllekunstneren som oppviser sin allmakt gjennom å sette naturlovene til side mirakuløst.

Dette skjer svært sjelden. Det hender at mennesker blir mirakuløst helbredet, ja, men ikke ofte nok – og ikke systematisk nok – til at det overbeviser om at det står en allmakt bak gjerningen. Dermed forvitrer allmaktsbegrepet mellom fingrene våre, og blir en øvelse i sta dogmatikk.

Bibeltekstene er fulle av paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke veldig vanskelig å finne støtte for et gudsbilde som IKKE er allmektig, dersom man har vilje og mot til å lete. Vi trenger ikke gå lenger enn til 1. Mosebok, kap. 2, vers 2-4, hvor det står:

“Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.”

Hva står det? Jo, at GUD HVILTE!!

Men hvis Gud er allmektig – altså besitter ALL MAKT – hvordan kan det ha seg at han blir sliten?

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er dette erfaringsbasert: Utmattelse etter en lang arbeidsuke, er et tegn på alt annet enn allmakt.

Tror jeg på en Gud som kan bli sliten? Som trenger å sette seg nedpå litt?

Eller en Gud som blir sinna, som mister fatningen? Flere steder i bibelen står det om Guds vrede, sorg, fortvilelse, vemmelse og så videre. Et svært menneskelig følelsesliv.

Men slike følelelser handler alle om frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Den som er allmektig, trenger ikke bli sint eller lei seg. Følelser som dette oppstår når man IKKE ER HERRE OVER SITUASJONEN, NÅR DET OPPSTÅR ET GAP MELLOM VILJE OG VIRKELIGHET.

Den som vil være bibeltro, må revurdere allmaktsbegrepet sitt. Vi andre kan enn så lenge lete etter Gud andre steder.