Vi er dressert til å tenke at tro forutsetter en Gud
Tror du på Gud? I vår kultur og sammenheng er dette spørsmålet synonymt med “er du religiøs?” Men kan man ha en religiøs livsforståelse uten forestillingen om “Gud”?
Svaret er egentlig opplagt: Ja, det kan man. New Age’ere og buddhister klarer dette utmerket.
Men kan jeg?
Kan vi som har vokst opp med forestillingene om Gud Fader den allmektige himmelen og jordens skaper, bevare en levende åndelighet og spiritualitet dersom vi erfarer at det er nødvendig å gi avkall på forestillingen om “Gud”?
Tross alt, vi lever i en kultur som er preget av tusen års monoteisme. Våre forestillinger om religion er intimt forbundet med tanken om at det finnes et vesen i himmelen som en gang skapte universet, en som forsatt “står bak” skapelsesprosessene, som har kodet inn bestemte krav til orden og hierarki i sitt skaperverk, og som en gang skal blåse av kampen for å utrope noen heldige vinnere og en masse tapere.
Likheten med fotballdommere er at det bare er Gud selv som vet eksakt når det er slutt.
De som velger å ta avstand fra forestillingen om Gud, kalles ateister. Og en ateist er per definisjon IKKE RELIGIØS. Slik er vi vant til å tenke.
Men må det være slik? Kan man bygge en tro uten Gud, en åndelighet som ikke handler om å tilbe og underkaste seg en overlegen skapermakt?
Når jeg setter spørsmålstegn bak annenhver setning, er det fordi jeg ikke ser dette klart. Enn så lenge er spørsmålstegn mer sannferdige enn utropstegn. Kanskje bør det alltid være slik. Eller kanskje kan jeg snart koste på meg noen flere nøkterne punktum - mellom tankestreken.
?…
For meg var det en helt naturlig utvikling som kom med alt det andre som skjedde i de årene jeg brukte på å “modnes”/vokse opp/finne meg sjæl. Altså å skrelle av meg synspunkter som sitter “i veggene” fra tidligere av, og som trengte en helt ny og kritisk totalvurdering for at jeg skulle kunne føle meg som et helt, autentisk menneske. Å vokse opp i en monoteistisk kultur har selvsagt hatt betydning, men jeg ble bevisst på at dette faktisk bare var nettopp det: en kultur som jeg ikke hadde rukket å få under huden, og som da heller ikke ville finne seg til rette under min hud
Kort sagt så jeg hvordan utvikling og evolusjon var drivkraften på liv og også menneskesinn, samtidig som jeg kom til at det var urimelig at vi skulle ha en overordnet bevissthet som styrer oss. (På en måte syntes jeg bare forestillingen om denne Gud viste begrenset fantasi, det skulle være en forestilling som var konsistent med det vi kjente fra før om vesener og overgivelse og trøst, og bare det i seg selv vitnet om at forestillingen er skapt av mennesker med en helt menneskelig trang til å ha noe over seg å lene seg mot).
Men ikke dermed sagt at vi bastant kan påberope oss full kjennskap til “alt mellom himmel og jord”. Jeg synes det er rimelig at jeg holder meg åpen for at f.eks vår menneskelig bevissthet kan utveksle “noe” (energier? kraft?) oss mennesker i mellom på måter som ikke er åpenbare, vi kan kanskje se på det som en form for hittil uoppdagede naturlover? Men jeg synes altså ikke det er grunn til å tro at dette er noen form for styring eller kontroll fra en overordnet instans, men i tilfelle helt likeverdige (og udramatiske) utvekslinger.
Du skriver: “Og en ateist er per definisjon IKKE RELIGIØS. Slik er vi vant til å tenke.” Nettopp! Mine venner er tutet ørene fulle med “slagordet”: Fram for Spiritualitet uten en gud! Det neste blir vel at noen tar meg på ordet og gir meg en t-skjorte eller noe med en sånn påskrift, tenker jeg
Uansett tar jeg ikke noe standpunkt så veldig alvorlig hvis det bare er fundert i hva man er vant til å tenke, eller er dressert til å tenke. Har i grunnen mer respekt for standpunkter folk har lett litt lenger inn i seg selv for å finne. Som et apropos har jeg de samme tankene når du tidligere har spurt på bloggen om hvordan kristne kan ha så mye edder, galle og ukjærlige holdninger. Mitt syn er altså at dette ikke er standpunkter hentet fra en dyp overbevisning, og jeg tilskriver dem heller ikke noen religiøsitet. Jeg forventer at et religiøst standpunkt er hentet fra et dypere lag, og at det dermed ikke befatter seg med regler og lover om hvordan naboen skal leve.
Kommentar av Juni — april 30, 2008 @ 11:18 am
Hei, Juni
Takk for at du deler kloke tanker. I soleklar motsetning til en pose twist, blir aldri tankene tomme om de deles med flere. Tvert imot. Jeg ønsker gjerne flere av dine kommentarer på Teo & Tao.
Jeg har en kamerat som - lett spøkefullt - har adoptert Arne Næss sitt possibilist-begrep og bruker det som benevnelse på sitt eget livssyn eller livsholdning.
Å være possibilist innebærer at man aktivt og positivt holder muligheter åpne.
Hilsen Ivar
Kommentar av Teo&Tao — april 30, 2008 @ 12:28 pm
Takk for hyggelige ord. Da putta du en mynt på meg, vet du
Ja, det høres jo i sannhet positivt ut å være possibilist. Men uten kjennskap til verken Arne Næss eller kameraten din: så veldig presist er det kanskje ikke, ettersom jeg jo fint kunne holde alle muligheter åpne samtidig, og det mens jeg levde lykkelig og konsistent. Det å holde muligheter åpne blir litt svakt i forhold til det å tro, synes jeg. I ytterste konsekvens kan man jo holde mulighetene åpne for at alt er underlagt en overordnet bevissthet som ser alt og styrer alt, og samtidig holde mulighetene åpne for at mennesket har den høyeste bevisstheten og at vi kjenner alle former denne bevisstheten kan ta? Ingenting blir utelukket, altså? Blir veldig takknemlig for rettledning når det gjelder begrepet possibilist.
Men jeg ser jo at jeg selv i forrige kommentar hoppet luftig bukk over mer inngående tanker om selve denne åndeligheten uten underkastelse, utover det at jeg altså holder muligheter åpne. Jeg var temmelig snar innom åndelighets-delen av tankerekken, mens jeg vel fikk belyst mer skikkelig at jeg ikke ser noen overordnet bevissthet som underkastelsen må være betinget av.
Altså: Jeg er f.eks ikke fremmed for telepati. Er dette en form for åndelighet? Jeg ser det også som mer rimelig enn urimelig at mennesker kan omgi seg med forskjellige “energier” (uttrykket “energi” får vel snart komikkens slør over seg), og at noen mennesker kan oppfatte dette (en treningssak, kanskje?). Dette er vel åndelighet? Fortsatt under mottoet “Spiritualitet uten en gud”, altså;-)! Og jeg kan tenke meg at vår tidsdimensjon ikke begrenser alle lag av tilværelsen, sånn at det ikke blir absolutt avgjørende hvilken tidsrekkefølge noe skjer i. Av det siste følger det at det ikke må være et absolutt vanntett skott mellom bevisstheten til et levende menneske og et dødt.
Vel, jeg sitter ikke inne med noen erfaringer som har gjort meg til en svoren tilhenger av noe som helst. Men jeg ser som nevnt faren for at det er begrensninger i fantasien (eller evne til å se utover vår egen virkelighet) som ofte definerer forestillingene.
Tja, når jeg nå først har skrevet i det vide og brede om mitt eget livssyn (følte meg liksom litt invitert til det av dagens bloggpost), må jeg også få sagt at jeg er kjempeglad i logikk og rasjonalitet. Jeg setter det veldig høyt, og nikoser meg sammen med mennesker som ressonnerer logisk og rasjonelt. Men jeg ser ingen motsetning mellom å ha tro på disse åndelighetene mine og det å være logisk og rasjonell. Kanskje noe jeg burde tenke mer på, men jeg mistenker altså at det bare handler om at vi har flere naturlover enn de vi har avdekket til nå.
Kommentar av Juni — april 30, 2008 @ 3:03 pm
Om possibilisme: Jeg vet ikke noe særlig om det, jeg heller, men jeg tenker vel at dette er en holdning som fungerer best i møtet med den konkrete mulighet, fra situasjon til situajon, og ikke som en konstant tilstand hvor man er åpen som en 7-Eleven for alt som måtte blafre forbi. Altså: Stilt overfor spørsmålet om et liv etter døden, vil en possibilist gi positivt uttrykk for at det ikke kan eller bør utelukkes, selv om det ikke dreier seg om en TRO i tradisjonell forstand.
Jeg tenker vel også at possibilismen ikke kan frikobles fra et verdisyn og etisk, kritisk refleksjon. Man trenger ikke positivt omslutte ideen om evig pine for de “ufrelste”, rett og slett fordi det er en grunnleggende uetisk ide.
Men kameraten min - som ofte er innom på denne bloggen og titter, kan kanskje si mer. Oppfordringen er herved servert.
Man er kommet langt når man klarer å forene sansen for logikk og rasjonalitet med sansen for åndelighet/spiritualitet. Min egen idrettsgren handler om en slags “levd analyse”, hvor jeg - i selskap med noen sjelefrender - forsøker å finne ut av greiene, blant annet gjennom å utveksle, sortere og partere erfaringer. Dette har vi holdt på med et tiår nå, og det er stadig like nødvendig, føler vi.
Hilsen Ivar
Kommentar av Teo&Tao — april 30, 2008 @ 9:02 pm
Hei igjen.
Jeg gjorde et søk og fant en litt artig artikkel som ser ut til å stamme fra et canadisk tidsskrift. Her står det litt om Arne Næss og hans possibilisme:
http://trumpeter.athabascau.ca/index.php/trumpet/article/view/907/1339
Et par punchlines:
“(Possibilism) is a philosophy that states that anything is possible, anything can happen.”
“It is a philosophy of imagination and dreams, an abandonment of the mundane to explore the empirically impossible.”
Men fortsatt en filosofi, altså. Ikke en religiøs bekjennelse. I den grad det er forskjell på sånt.
Hilsen Ivar
Kommentar av Teo&Tao — april 30, 2008 @ 9:15 pm
Se det, da ble jeg litt opplyst mht possibilisme. Likte godt sammenligningen mellom å ta stilling fra situasjon til situasjon og det å stille opp som en 7-eleven (generelt åpen)
Må nok med skam innse at jeg ikke er noen typisk possibilist, til det er jeg nok for fokusert på alt det jeg derimot faktisk utelukker. Og jeg vil heller si jeg TROR på fenomener som telepati, energipåvirkninger mellom sidestilte bevisstheter (altså mennesker imellom, ikke fra noen overordnet guddom) fordi jeg synes de er mer rimelige enn urimelige (som naturlover som vi ikke har oversikten over, og som derfor forekommer oss “overnaturlige”). Og da er jeg jo ikke bare (possibilistisk) aktivt og positivt åpen for muligheten. Men for all del, alle de andre naturlovene jeg tror vi bare ikke har avdekket, må vel være et possibilistisk syn på tilværelsen?
Men jeg vil gjerne tilbake til det du skrev: “Man er kommet langt når man klarer å forene sansen for logikk og rasjonalitet med sansen for åndelighet/spiritualitet.” Hvorfor det, egentlig, lurer jeg på da? Mener du at dette er en lang vei å gå rett og slett fordi vi er vant til, eller dressert til, å tenke at disse ikke forenes, jfr overskriften på posten din? Du spør også om vi kan “bevare en levende åndelighet og spiritualitet dersom vi erfarer at det er nødvendig å gi avkall på forestillingen om “Gud”"? Jeg er fristet til å kaste ballen tilbake til deg og spørre hvorfor ikke? Igjen: er det bare tradisjoner og konvensjoner som gjør at du synes dette er en “uvant” kombinasjon? For å ta et nærliggende eksempel, nemlig meg selv: Når jeg skisserer opp mitt livssyn uten en gud, men med tro på mye som kan kalles spirituelt, er jeg da veldig spesiell og usammenhengende i mitt indre liv? (Det er lov å svare ja på siste spørsmål, jeg er faktisk nysgjerrig på hvordan du oppfatter dette;-))Personlig liker jeg å tro at vi er mange som ser det på samme måte, ettersom dette for meg er hundre prosent plausibelt. Selvsagt.
Jeg synes ikke vi skal ta så grundig utgangspunkt i hva den ene eller andre religionen så dogmatisk sier, før vi såvidt og forsiktig våger å ta bort, endre og til nød omforme deler av det verdensbildet religionen har servert oss. Er det ikke fantastisk urimelig at vi skal ha ca fem (eller tjue eller femti) pakkeløsninger å velge mellom? Til den ene pakken hører reinkarnasjon, men ikke dåpsrituale, og vil du gjerne ha flere guder å velge mellom bør du velge pakkeløsning X selv om du da må overstyre din indre overbevisning om at … (fyll inn selv). Du har skrevet om begrepet synkretisme i et tidligere innlegg, og jeg synes det taler for seg selv om religiøse mennesker (eller mennesker som har et selvbilde som religiøs) har begrepet høyt på lista over mislikte ord. De liker altså ikke en slik blanding av pakkeløsningene. Et av de verste ordene JEG vet om er nemlig “dogmatisk” (ved siden av “humørsyk”). Slik jeg oppfatter det å være dogmatisk er det nettopp å være bl.a ukritisk, selv om jeg vet at kristne oppfatter det å være dogmatisk som noe positivt. Men egentlig vil jeg jo også hele synkretismen til livs, av den grunn at jeg altså ikke er særlig positiv til at vi skal måtte ha noen ferdige, helhetlige løsninger å blande i utgangspunktet. Hva tror du om dette, tar du utgangspunkt i pakkeløsningene når du forestiller deg et livssyn?
Jeg har sansen for den levde analysen, du. Jeg prøver også å partere (jeg kaller det å isolere, tror du det er det samme?) og analysere i selskap med sjelefrender, men vi er kanskje mer på det abstrakte med å ta for oss idéer og holdninger. Men stadig nødvendig, ja. Hvordan klarer tanken om spiritualitet-uten-en-gud seg gjennom litt levd analyse?
Lang kommentar igjen. Er visst umulig å fatte seg i korthet her
En treningssak, kanskje.
Kommentar av Juni — mai 1, 2008 @ 10:44 pm
Beklager at jeg ikke har fått svart deg før, Juni. Her er noen forsøksvise svar:
“Man er kommet langt når man klarer å forene sansen for logikk og rasjonalitet med sansen for åndelighet/spiritualitet.” Hvorfor det, egentlig, lurer jeg på da? Mener du at dette er en lang vei å gå rett og slett fordi vi er vant til, eller dressert til, å tenke at disse ikke forenes, jfr overskriften på posten din? ”
Ja, egentlig. Det er de færreste - både troende og såkalt ikke-troende - som klarer å trekke dette sammen.
Videre: “Når jeg skisserer opp mitt livssyn uten en gud, men med tro på mye som kan kalles spirituelt, er jeg da veldig spesiell og usammenhengende i mitt indre liv? ”
Svar: Nei, jeg føler ikke at jeg har kunnskap nok om deg og ditt til å konkludere om sammenhenger eller mangel på sådan. Og jeg har langt fra konkludert selv heller. Men jeg tenker at det er et landskap her som beveger seg fra personlige gudsbilder, via ideer om en mer udefinert guddommelighet til bestanddeler i en åndelighet eller spiritualitet.
Og videre: “Hvordan klarer tanken om spiritualitet-uten-en-gud seg gjennom litt levd analyse?”
Svar: Det vet jeg ikke. I hvert fall ikke ennå. Og strengt tatt er det en analyse du må leve selv. Min levde analyse handler i stor grad om en reise fra evangelisk frikirkelighet, gjennom noen nokså dramatiske begivenheter, og inn i ukjente farvann på leting etter egnede nødhavner. Prosjektet er tredelt. Den ene delen handler om å plukke fra hverandre en tradisjon. Den andre delen handler om å se utenfor den samme tradisjonen (Det er tabu!). Og den tredje delen handler om å sette sammen noe nytt på bakgrunn av erfaringen.
Men for å ta en kjapp en: Jeg tenker vel i hvert fall at “spiritualitet-uten-gud” er langt å foretrekke framfor “ingen-spiritualitet-i-det-hele-tatt”. Og det er absolutt en bedre ide enn “underkastelse-under-ferdige-dogmer-og-autoritære-gudsbilder”.
Det er da en begynnelse, er det ikke?
Hilsen Ivar
Hilsen Ivar
Kommentar av Teo&Tao — mai 4, 2008 @ 11:30 pm