Troens bokeh, eller skjønnheten som er ute av fokus

Vi velger vårt fokus, men hvordan den uskarpe bakgrunnen framstår, er et spørsmål om kvalitet. La meg forklare.

Jeg er opptatt av fotografi, både privat og profesjonelt. Og på fotografiets område er jeg en erkematerialist, det må jeg innrømme. Fotoutstyr er det eneste området jeg forstår meg på, hvor industriprodukter bærer en skjønnhet i seg selv. Noen har det samme forholdet til elgitarer, biler og pistoler. Jeg har det til kamerautstyr. For meg er et godt kamera en skulptur.

Særlig gjelder dette optikk, altså linsekonstruksjonene som tryller utsikt om til landskapsbilder, ansikter til portretter, barnelatter til minner.

Kameraobjektiver finnes i de fleste prisklasser, og de færreste amatørfotografer legger særlig med penger i glasset, enda det er optikken som i realiteten skaper bildet. Kamerahuset er – litt forenklet – bare boksen du lagrer bildene dine i etter at optikken har gjort jobben.

Derfor er mitt råd at du heller bør prioritere å kjøpe dyr optikk og et billig kamerahus enn motsatt. Optikken varer dessuten lenger, og original kvalitetsoptikk holder seg godt i pris.

Et kjennetegn på kvalitetsoptikk er det som kalles “bokeh”. Opprinnelig er dette et japansk uttrykk, og det betegner gjengivelsen av det som er utenfor fokus. I klartekst: Hvor vakkert, mykt og rent tegnes det uskarpe av objektivet? Flere forhold spiller inn på bokeh-kvaliteten: Selve glasset, fargegjengivelse, kontrast, brennvidde men først av alt hvor sirkulær blenderåpningen er utformet.

Vakker bokeh kjennetegner et kostbart objektiv. Jeg eier et par slike: En Carl Zeiss Plannar 90/2.8 for Contax G-systemet og en Canon EF 85/1.8 for EOS-systemet. Ingen av dem er blant de dyreste, for all del, men kvaliteten er likevel storartet når det gjelder bokeh.

Noen har et henimot religiøst forhold til dette. Jeg også, men egentlig bare som bilde på noe annet.

Den teologen som kanskje har betydd mest for mitt åndelige liv de siste par årene heter Paul F. Knitter. Han har utforsket kristendommens forhold til andre religioner og forsøkt å finne veier ut av den arrogante eksklusiviteten som “tvinger” kristne til å avvise alle andre tradisjoner enn sin egen.

Knitter bruker et bilde. Han sammenlikner det guddommelige med en stjernehimmel og en religion med et teleskop. Når vi ser i teleskopet, kommer vi nærmere det guddommelige. Men prisen vi betaler for nærkontakten, er at vi avgrenser utsnittet. Vi mister av syne en større helhet.

Jeg har stor sans for Knitters bilde. Og jeg har tenkt at det kan suppleres med et bilde hentet fra kameraoptikkens bokeh.

For når vi fokuserer på en tradisjon slik at den framstår skarp og i fokus for oss, vil alt annet være ute av fokus, uskarpt utenfor vårt umiddelbare interessefelt. Men skal vi se skjønnheten i det som er uskarpt og utydelig for oss, krever det gode verktøy som det koster oss noe å bringe til veie.

Forskjellen er åpenbar. Vulgær, fundamentalistisk religiøsitet framstiller det fremmede – det uskarpe – så uskjønt som mulig. Man snakker om “avguder”, om “vranglære”, om løgn. Man latterliggjør, fordømmer og håner alt man ikke umiddelbart forstår.

Men jo klokere, tryggere og dypere troen er, desto mer våger man å anerkjenne skjønnheten og sannheten i det som er annerledes, det som for oss selv er ute av fokus. Dette handler om den tryggheten du oppnår ved å jobbe med et skikkelig, fotografisk verktøy.

Det finnes et poeng til, fra optikkens verden. Jo vakrere og mykere bokeh objektivet framstiller, desto skarpere, tydeligere og vakrere vil motivet i fokus framstå. Å anerkjenne skjønnheten i det fremmede er derfor ingen trussel mot ditt eget. Det er tvert imot til hjelp for å sette det i fokus.