De som kalles frafalne, er de modigste menneskene jeg vet om

Frafallen! Dette er et ord som alltid kommer med en kroppsvæske når det artikuleres av kristne mennesker innafor. Enten kommer det med spytt. Eller så kommer det med tårer.

Poenget med denne vinklingen er å illustrere hvor følelsesladet og problematisk forhold troende har til dem som forlater troen. De kan oppfattes som svake ofre, giftige forrædere eller lettvinte opportunister. Begrepet “frafallen” vitner i seg selv om svik og svakhet. Man kan være sint på dem, erklære dem som urene eller synes uendelig synd på dem. Men jeg har aldri hørt om at de frafalne møtes med den beundring og respekt de egentlig fortjener.

Jeg vil derfor slå et slag for å se de frafalne med helt nye øyne. Jeg mener dette - ofte - er de aller modigste i det religiøse persongalleriet.

Tenk på på det: Hva krever det ikke å forlate en tro som holder de vantros evige fortapelse som en av de mest sentrale læresetningene? Tenk å trosse ikke bare venner, miljø, tradisjon og familie, men å trosse forestillinger om frelse og fortapelse, Gud og djevel?

Det er så mye enklere å bli værende i det trygge, forutsigbare menighetslivet. Få veier er bredere enn å beholde en mer eller mindre barnlig tro på det gode gamle for bekvemmelighetens skyld.

Få stier er derimot smalere og brattere enn den man må gå for å arbeide seg ut av den tradisjonen man er født inn i. Hele virkeligheten må plukkes fra hverandre. Så må hver enkelt del vurderes - kastes eller settes sammen på nytt, til noe nytt. Jobb! Jobb! Jobb!

På nettet finnes det noen ressurser for frafalne. En god blogg ser du her: http://de-conversion.com. Her skriver flere “avkristnede” mennesker om sine erfaringer og tanker - på en saklig, respektfull og tankevekkende måte. Bloggen bør interessere flere enn de frafalne, eller de som er på vei mot stupet.

En av bidragsyterne skrev nylig om spørsmålet som satte i gang hans egen frafallsprosess. Spørsmålet var:

“What good was my faith if it could not stand up to the same rigorous criticism that I held others to?”

Poenget hans er: Kristne apologeter klarer alltid å mobilisere nok skepsis til å avvise naturvitenskap, buddhisme, new age, ateisme, mormonere og hva det skal være. Men artikkelens forfatter oppdaget at man aldri stilte de samme kritiske og skeptiske spørsmålene til sin egen tradisjon. Hvorfor ikke? Hva ville skje da?

Godt spørsmål, egentlig.

Kontekstualisering er fint for konservative muslimer, men hva med oss andre?

Kontekstualisering er tidens løsen for misjonærene. Men retten til å implementere evangeliet inn i sin egen tradisjon, kultur og religion omfatter ikke alle. Den gjelder i hvert fall ikke for meg.

Jeg var der ikke selv, men jeg fikk det gjenfortalt: Den frittstående, radikale evangelisten og healeren Bjørnar Heimstad i International Gospel Mission var gjestetaler i Oslo Kristne Senter. Der snakket han om kontekstualisering. Heimstad arbeider i Pakistan og fyller stadionanlegg med søkende mennesker som blir helbredet og som tar imot Jesus.

Med myndighetenes tillatelse og aksept.

Hvordan får han det til? Jo, fordi han sier at muslimene ikke skal bli kristne. De skal bare ta imot Jesus. Altså, de inviteres til å bli Jesus-troende muslimer, slik messianske jøder er Jesus-troende jøder.

Dette er nøkkelen, mener Heimstad, til å nå muslimer med evangeliet. Vi skal ikke kreve at de snur ryggen til sitt eget for å ta til seg en vestlig, fremmed religion. De skal ”bare” forsterke en Jesus de kjenner - innenfor rammene av sitt eget.

Og etter hva jeg ble fortalt, tok en nølende og lett sjokkskadd forsamling budskapet imot med nølende aksept. Det skyldes kanskje at Aril Edvardsen har bearbeidet tros- og pinsebevegelsen med liknende ideer i mange år allerede.

Umiddelbart høres det fint og flott ut. Jeg er helt for at man evakuerer Jesus fra vestlig kultur og religion slik at han kan få gjøre en jobb INNENFOR andre tradisjoner på egne premisser, uten å måtte dra med seg hele pakka fra Augustin og opp.

Men på den andre side: Hvor radikalt er det egentlig å kontekstualisere evangeliet inn i islam eller jødedom? Her er jo allerede de viktigste komponentene på plass for å bli akseptert av konservative, evangeliske kristne i Vesten:

Man har et monoteistisk, patriarkalsk gudsbilde.

Man har en lineær tidsforståelse.

Man har en velutviklet ide om autoritativ åpenbaring i skriftlig form.

Man har en altomfattende regeletikk som særlig rammer kvinner, barn og seksuelle minoriteter.

Med andre ord: Jesus er det eneste som mangler. Resten av pakke er på plass. Ja, mer enn det. Mye av etikken innenfor islam og jødedom er så streng og reaksjonær at den påkaller misunnelsen og/eller beundringen til evangeliske kristne i vest.

Det er egentlig ikke vanskelig å kontekstualisere et konservativt evangelium inn i en fromhetstradisjon som er enda strengere og mer middelaldersk enn hva man klarer å etterleve selv. Det blir på en måte å ta det “beste” fra to verdener.

Derfor - tror jeg - ideen om å kontekstualisere evangeliet om Jesus inn i andre tradisjoner, blir langt mer utfordrende i møte med andre tradisjoner enn de monoteistiske fetterne til kristendom. Hva med å kontekstualisere evangeliet inn i disse:

Ikke-teistiske religioner.

Vestlig nyreligiøsitet.

Agnostisk humanisme.

Vanskelighetsgraden er stigende, men til gjengjeld blir utfordringene mer og mer interessante. Kan man for eksempel tenke seg en Jesus-troende human-etiker?

Selv tenker jeg i hvert fall - når jeg hører på moderne, kontekstualiserende misjonærer, at den eneste som ikke får aksept for “sitt eget” som ramme for evangeliet, er vi som tilhører en vestlig, liberal tradisjon. Shariabaserte muslimer, derimot, får applaus i Oslo Kristne Senter hvis de inkorporerer Jesus i pakka si.

“Evangeliet” er det verste budskapet et empatisk menneske kan høre

Evangeliet er “det glade budskap”, hevder de kristne. Men det er ikke sant. Dersom man tar imot budskapet fra en litt annen vinkel enn det de kristne forventer, høres det nemlig slik ut:

Hør, vantro! Det finnes bare en vei til frelse. Det du selv har trodd på til nå, er bare en satanisk løgn som fører i fortapelsen.

Og verre: Den spirituelle tradisjonen som dine foreldre ga hele sitt liv til, er også løgn og satanisk ondskap. Du har trodd det ga dem et godt etterliv, men nei: De brenner i evig pine i helvete akkurat nå, as we speak.

Det kommer du også til å gjøre hvis du ikke forkaster alt du har lært og vender deg til vår overlegne og eneste sanne gud.

Gjør du det med tilstrekkelig følelsesmessig inderlighet, kan du håpe på en evighet i himmelen. Men ikke tro du noen gang vil få se noen av dine kjære igjen. De brenner i helvete fordi de dessverre døde før jeg fikk fortalt dem dette. Det samme vil skje med alle du kjenner og elsker som blir værende i sin tradisjon og som ikke lar seg overbevise av “det glade budskapet” jeg bringer.

Omtrent slik høres det såkalte “evangeliet” ut dersom man velger å holde fokus på andre mennesker enn seg selv. Det glade budskap? Ikke akkurat. “Evangeliet” er virkelig bad news for alle som elsker noen som ikke er kristne.

Når kristne ikke klarer å se dette, er det fordi de har devaluert verdien til mennesker som ikke tror som dem. At de “vantro” brenner evig, er ganske enkelt ikke så viktig at det kan forstyrre den euforiske begeistringen over å ha reddet sitt eget skinn.

Skal evangeliet framstå som et virkelig godt budskap, må det løsrives fra den tradisjonen som fokuserer løsrevet på individets gudsforhold.

Evangeliet er altfor viktig til at det kan overlates til de kristne.

Den livslange kampen for å gjenopprette relasjonen

I det vi fødes, kastes vi nakne ut av Edens hage. Navlestrengen kuttes, og vi er alene - fortapt i en individualitet som fører rett i fortapelsen, hvis vi ikke klarer å kjempe oss tilbake. Tilbake i den guddommelige Relasjonen.

Jesus kaller det Guds  Rike.

Begrepet er hans genuine og viktigste bidrag til menneskets åndelige utvikling. Og Jesus gjør det helt klart at dette er en størrelse hvor barnet har en særlig plass.

Hvorfor det, egentlig? Hvorfor sier Jesus:  “La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem” (Markus, 10,14)?

 Jeg har hørt mange kristenkonservative hevde at det handler om at barnet er underlegent, lydig, uferdig, manipulerbart og skal adlyde. Men en slik ide sier mest om synet på barn i den religionen. Jeg tar avstand fra et slikt menneskesyn.

To ganger i livet har jeg vært i Kina for å adoptere foreldreløse barnehjemsbarn. Det har vært livsforvandlende opplevelser. Reisene satte i gang prosesser som har endret tro, gudsforhold og virkelighetsbilde.

På den siste reisen gikk det plutselig opp for meg hva som egentlig er sammenhengen mellom barn og Guds Rike, hva som er Jesu poeng.

Jeg så det med mine egne øyne.

For disse livredde, stressa ungene - og de voksne som skal bli foreldrene deres - går fra første øyeblikk i gang med den den intense og utmattende kampen for å gjenvinne relasjonene og gjenvinne trygghet.

Barn hører til i Guds Rike fordi de har et spesielt behov for - og har spesielle forutsetninger for - å gå inn i tette relasjoner.

Og det er relasjoner Guds Rike handler om.

Guds Rike er det guddommelige relasjonsnivået hvor vi erkjenner den store sammenhengen, hvor alle mennesker er forbundet med hverandre og hvor alle er forbundet med Gud.

I forpliktende gjensidighet.

Det er derfor Jesus sier at det du har gjort for en av hans minste, har du gjort for ham. Relasjonene i Guds Rike er så tette og avstandsløse at vi deler hverandres smerte og glede.

Det er derfor Jesus kan leve og dø for menneskene. Og det er derfor han kan oppstå for menneskene. Det er derfor det betyr noe.

Fordi Guds Rike knytter oss sammen, kan han ta del i vår lidelse, og vi kan ta del i hans oppstandelse.

Menneskets gudslengsel handler om behovet for å gjenopprette relasjonen, å gjenvinne statsborgerskapet i Guds Rike. Det modne, åndelige mennesket SØKER EN STØRRE SAMMENHENG.

Det nyfødte barnet søker instinktivt etter nærmeste menneske. Barnehjemsbarnet som mister sine, bruker all sin kraft på å lete etter en erstatning. De heldigste får en ny sjanse.

Og vi alminnelige voksne, som er fortapt i vår egen individualitet, overveldes over muligheten til å svare på barnets intense invitasjonen til relasjon.