Og det er Guds skyld, alt sammen. Etter 40 år med usammenhengende grubling, frynsete kirkeliv og utstrakt pubspiritualitet har jeg landet på en foreløpig konklusjon: Problemet er kilt fast i forestillingen om at Gud er både personlig og allmektig, og jeg får det pinadø ikke løs!
Allmakt og personlighet, altså.
Bare en personlig gud kan inneha noe sånt som vilje, hensikt og en masterplan for kosmos. Og når denne guden påstås å være allmektig, er det utenkelig at det er noen differanse mellom gudens vilje og virkeligheten som omgir oss. En allmektig gud er ikke en som vil og vil, men ikke får det til.
Det ondes problem handler med andre ord om Guds unnlatelsessynder. Og tro meg, det begynner å bli mange av dem.
Siviliserte rettsprinsipper holder oss mennesker ansvarlige hvis vi unnlater å gripe inn mot urett om vi har muligheten til det. Ja, dette er også nedfelt som et sentralt prinsipp i kristen etikk.
Men Gud står åpenbart over loven og sin egen ide om hva rettferdighet er. Eller…?
En allmektig og personlig gud, påstår de. Og jeg tenker at man antakelig ikke trenger å gi avkall på begge disse egenskapene for å få Gud til å gå opp. Problemet ligger i kombinasjonen.
Gud kan godt være personlig hvis Gud er avmektig. En personlig gud som ikke er herre over alle ting, men som for eksempel bare har jurisdiksjon over én banehalvdel.
Men hvis Gud ikke er personlig, men i stedet må forstås som et slags prinsipp, en kraft, en vei – skifter allmaktsbegrepet karakter på en interessant måte.
Gud blir ikke lenger allmektig, men ALLMENNGYLDIG.
Der står jeg, dere, og må velge mellom men personlig og avmektig Gud, eller Gud som et allmenngyldig, upersonlig prinsipp.
Ikke lett. Heldigvis har vi fortsatt Jesus å lene oss på.
Tja… hva om vi alle er en del av det som er Gud? Hva om du også er en liten flik av Gud og jeg likeså? Du er litt Gud og jeg er litt Gud? Og tilsammen er vi helheten Gud. Gud er alt lizzm
Det er vanskelig å forstå begrepet Gud, men kanskje det ikke er meningen at vi skal forstå alt.
Comment av groftekanten — februar 26, 2008 @ 11:19 am |
Da skjebnen har ført meg til å måtte fornye mitt møte med Bjørneboes “Bestialitetens historie” så får jeg visse motforestillinger mot å tilbe en gud som er summen av oss. Heller ren ateisme enn summen av menneskeheten i all sin umenneskelighet.
Det er sannsynligvis umulig å forstå Gud. Men det betyr ikke at all tenkning om Gud er dømt til å mislykkes. Man kan se noen glimt, selv om det mangler mye på å kunne sette bitene sammen til et komplett gudsbilde. Paulus ba om at de troende skulle lære Gud å kjenne.
Jeg er for øvrig enig i at Gud KAN være i et menneske ved sin ånd, og at vi derfor kan gjenkjenne Jesu/Guds ånd i noen menensker.
Selv om Jesus problematisrte å bli kalt “god” siden godhet var forbeholdt Gud, så var han vel rimelig god…..
Comment av Ramaskriket — februar 26, 2008 @ 9:19 pm |
Takk for innspill, begge to.
Til Groftekanten: Man kan jo i prinsippet tro på akkurat hva man vil. Men underveis må vi ta noen valg. Jeg ønsker at det skal være samsvar mellom hva jeg tror og hva som er godt. Troen bør ikke ligge på et lavere nivå enn etikken.
Og siden jeg synes Ramaskriket er en god innvending mot Gud som summen av oss alle, vil jeg personlig velge å avvise en slik tro.
Derimot har jeg en forestilling om at vi alle er forbundet med hverandre og med Gud i en åndelig relasjonsdimensjon som Jesus kalte Guds Rike. Det er mange holdepunkter for en slik tanke, både hos Jesu tenkning og i andre religiøse tradisjoner.
Til Ramaskriket: Jaha, du har sett dette bibelverset i Markus, du også? Hvorfor siterer aldri bibelfundamentalistene dette? Jesus sier altså rett ut at han IKKE er så god som Gud, og dermed: At han ikke er Gud.
Hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 26, 2008 @ 10:37 pm |
Jeg tenker høyt,,
Hvis Gud er alt – så er han også i hver enkelt av oss. Jeg mener at det er mitt forhold til en Gud som er det viktige, ikke hva Gud gjør eller ikke gjør for naboen. Jeg kan kalle den Guden som er i meg for hva jeg vil – enten det nå er Allah eller Buddha. Det er heller ikke viktig. Det som er viktig er hva jeg selv mener at denne Guden hjelper meg med og betyr for meg.
Jeg kan aldri forstå alle disse diskusjonene om Gud og Bibel – eller Allah og Koranene for den del. Det er tydelig i dag – og har alltid vært slik – at en Gud betyr forskjellig for mennesker over hele verden. Selv Bibelen som er “Guds ord” tolkes forskjellig – fordi vi mennesker er forskjellig, fordi vi kanskje har egoistiske grunner eller empatiske grunner, fordi vi er rike eller fattige, fordi vi har opplevd lykke eller sorg, fordi vi er oppvokst i en kultur, en rase, en legning eller et kjønn.
Selv kan jeg aldri bruke ordene “jeg vet” eller “dette er sannhet” til andre, for det jeg tror er bare sannhet eller viten for meg selv. Det er forunderlig at andre mennesker kan komme til meg å si at jeg ikke er bra nok for å tro på en Gud – fordi det finnes bare EN GUD – EN BIBEL – og det er den Gud som vedkommende tror på. Det finnes bare en Gud – og det er den som styrer mitt liv. Han er god nok for meg – og jeg er god nok for han. Gud sluttet ikke å “leve” etter siste side i Bibelen. Det her han som styrer oss – derfor bør ikke vi prøve å styre han. Skje hans vilje, er det noe som heter..
Dette var altså tanker jeg har.. Får visst aldri presisert dette nok.
Comment av kjellemann — februar 27, 2008 @ 7:58 am |
Hei, Kjellemann
Takk for at du deler dine tanker. Jeg er ikke uenig i noe av det du sier, men jeg mener oppriktig at det er mer å hente – hvis man ønsker eller har behov for å søke.
For det første begynner det å gå opp for meg at JEG TROR gudsforholdet handler om noe mer enn MITT forhold til Gud. Det handler også om menneskers forhold til hverandre, til Gud – og Guds forhold til meg og til andre. Dette store fellesskapet oppsummeres i Jesu budskap om Guds Rike.
Dessverre er det mange innenfor organisert religion – og det er såkalt evangelisk kristendom jeg kjenner best – som voldtar begrepet Guds Rike og misbruker troen til å tråkke andre mennesker ned. Det er bare trist og perverst. Jeg forstår godt at den som observerer – for ikke å snakke om den som rammes av – denne formen for religiøsitet, tar avstand og konsentrerer seg om sitt eget, private gudsforhold.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 28, 2008 @ 1:39 pm |
Vel, det kan se ut som at menneskers forhold til hverandre i diskusjonene om Gud bare fører til uvennskap, hat og ufred. Slik har det jo vært siden tidenes morgen. Den Guden hvor alle ikke er bra nok er en Gud jeg ikke kan tro på – og det er den som jeg har lært om gjennom diskusjonene med kristne. I de kretser virker det som om ordene er viktigere enn handlingene og dem selv er viktigere eller bedre enn alle andre. Jeg har ikke lyst å bli sånn. Det ville gjort at jeg følte meg dårligere som medmenneske – og hvorfor skulle jeg trakte etter det?
Før i tiden trodde jeg å kalle seg kristen var en slags kvalitetsgaranti. Så naiv og dum jeg var! På den smale stien dems er jeg forlengst havnet i grøfta. Det er helt ok.
Comment av kjellemann — februar 28, 2008 @ 4:25 pm |
Det er vanskelig å si imot deg her, Kjellemann. Du har opplagt noen gode poenger, og dessverre er de basert på solid erfaring.
Men mitt resonnement er ikke begrenset til det vi kulturelt, historisk og dogmatisk kaller kristendom, kirken – eller til “kristne”. Det ville vært for snevert.
Noen har et sterkt behov for å leke grensevakt til Guds Rike, og det er i mine øyne en grotesk hobby. Og selv om både du og jeg på hver vår måte har opplevd dype krenkelser fra såkalte kristne, er det i hvert fall for meg et utilfredsstillende svar å avvise ambisjonen om et trosliv basert på fellesskap.
Men jeg innser jo at det finnes kirkedører jeg aldri mer skal åpne. Det er uendelig trist og en stor lettelse på en gang.
En ting til: Menneskers lengsel og søken etter Gud har ikke bare ført til uvennskap, hat og ufred. Det er også kilde til noen av menneskets virkelige “Moments of Grace”. Biskop Desmond Tutus forsoningsarbeid i Sør-Afrika, buddhistmbunkenes opprør i Burma (som en dag krones med seier), Martin Luther Kings borgerrettsbevegelse (I’ve been on the mountain top. And I have seen the promised land!) er noen få eksempler fra nyere tid. Bare så det er nevnt.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 28, 2008 @ 7:28 pm |
Dette her er nok verre for deg enn det er for meg Ivar. Jeg VET jeg ikke er velkommen jeg pga min legning og jeg handler deretter. Jeg har ingenting å savne for jeg har aldri vært en del av dette. Og når de mener at deres Gud er for bra for meg så må jeg heller ha min egen og holde meg utenfor. Jeg og Gud har vår egen deal – og det er at jeg skal gjøre mitt beste for å være et bra menneske. Ingen kan gjøre mer enn det. Det hjelper lite med mye bibelkunnskap og fine metaforer – det betyr ikke nødvendigvis at man er et godt menneske. Mange ganger tvert imot. Det har jeg opplevd en del av i det siste.
Comment av kjellemann — februar 28, 2008 @ 10:22 pm |
Dette er en erfaring svært mange homofile kjenner seg igjen i. Derfor ble organisasjonen “Åpen Kirkegruppe” dannet, en gang for lenge siden. Der er man velkommen med både kropp og sjel.
Det er selvsagt prisverdig å satse på å være et godt menenske. Men når man blir trøtt av det, av å prestere, og å deale, så skal det kristne fellesskapet være noe som bærer fordi man bærer hverandre. Det er altså, for mange, ikke bare et spørsmål om individets gudsforhold, men om Gud som møter deg gjennom gode menensker. Fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig. Fordi du fortjener det.
Comment av Ramaskriket — februar 28, 2008 @ 10:46 pm |
“…Gud som møter deg gjennom gode menensker…”
Bra sagt, Ramaskriket. Og desto større er sviket når de som påstår at de kjenner og representerer Gud, ikke møter deg med det gode, men det motsatte. For dem hadde det vært bedre om de ble kasta til sjøs med en kvernstein om halsen, for å sitere Number One.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 28, 2008 @ 11:21 pm |
Kjellemann, du er en fin fyr. Gud velsigne deg og alle dine.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 28, 2008 @ 11:23 pm |
Jeg tror ikke Gud bare møter oss gjennom gode mennesker. Jeg tror han møter oss gjennom ALLE mennesker.
Comment av Ellen — februar 29, 2008 @ 9:36 am |
Mulig det, Ellen, men for meg gir det ikke mening å være fullt så sjenerøs. Når mennesker møter deg med ødeleggelse, ydmykelse og krenkelse, er det ikke så lett å få øye på Gud – enten han er der eller ikke.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 29, 2008 @ 11:36 am |
Hei Ellen. Er dette en intuitiv tro du har? Eller har du noen begrunnelse fra Det Nye Testamentet? Jeg påstår at enhhver variant av kristen tro må ha en NT-basert begrunnelse, helst fra et Jesuord.
Jeg har for noen uker siden oversatt et berv til en advokat, på vegne av en iraner som er kastet ut av Norge. Han var kristen og ble tatt til fange under en gudstjeneste i hjemlandet. Hadd fikk da møte sine torturister. Med hvilken grunn mener du at han møtte Gud gjennom disse?
Comment av Ramaskriket — februar 29, 2008 @ 4:13 pm |
Jeg tenker at menneskelige erfaringer alltid må være utgangspunktet og at de aldri kan overstyres av Bibelvers ei heller Jesus-ord. Det betyr ikke det samme som at det Jesus sier ikke er viktig.
Kirkens ressurssenter for overgrepsutsatte har nettopp kommet med et hefte/liten bok som heter “Nytt søkelys på overgrepsproblematikken” (Jeg har det ikke her,men jeg tror det er det som er tittelen). Der finnes det et fantastisk eksempel på teologi som bunner i menneskelig erfaring. Den fortjener å leses av mange!
Men altså, siden jeg tror alle mennesker er skapt i Guds bilde, så gjelder det også overgripere av alle slag. Gud finnes i dem også. For dersom jeg tenker motsatt, hvor havner jeg da? Dersom jeg tenker at jeg bare møter Gud i mennesker som er snille mot meg, som viser meg godhet, blir ikke Gud da veldig liten og verden veldig svart/hvit? Og hva med Jesu ord om å elske sine fiender?
Dersom ikke min egen teologi også er utfordrende for meg selv, ender jeg fort i selvrettferdigheten. Å prøve å se at alle mennesker, også de umenneskelige, har noe av Gud i seg, det er viktig for at jeg som menneske kan komme meg videre i mitt eget liv – uansett hva jeg har opplevd – og ikke stivne i bitterhet.
Dette er en holdning, en tro. Jeg har ingen rett til å påtvinge andre mennesker den holdningen, selv om det er den som ligger under for min del.
Comment av Ellen — mars 3, 2008 @ 7:08 pm |
OK, her har vi to forskjellige temaer: Er Gud gjenkjennelig i alle mennesker? Og, hva skal til for å bruke ordet “kristen” om et liuvssyn? For å ta det andre først: Jeg skjønner at du setter dine erfaringer over Jesuord, men med hvilken rett kaller du det en “kristen” trostolkning? Og hvorfor? For å selge dine ideer til et større publikum? Forholder du seg slik til andre filosofer også?
Så til det første: Å påstå at Gud møter deg i alle mennesker er en abstraksjon som jeg ikke ser substansen i. Jo, jeg tror at menensket er skapt i Guds bilde, og derfor ikke trenger dåp for å bli frelst.- Jeg tror altså ikke at noen er født med menneskehetens kollektive synd og skyld, slik statskirken tolker det kristne menneskesynet.
Når jeg opplever at mennesker ødelegger livet til de som allerede er fattige eller marginaliserte, så erfarer jeg ikke å møte Gud i overgriperen. Det er min erfaring, og den samsvarer med Jesu tolkning av Judas: Satan var i ham.
At du erfarer det annerledes er ditt personlige vitnesbyrd.
Likevel: Det er vel unødvendig å si, men for sikkerhets skyld, det betyr ikke at de onde er gudsforlatt, eller utenfor Guds rekkevidde. Men det er ikke disse typene jeg har erfart mine gudsmøter igjennom.
Jeg tror altså ikke at Gud er summen av menneskeheten. Jeg tror at menneskeheten er arena for både naturen, Gud og Satan. Det vil jeg påstå er en kristen livstolkning.
Comment av Anonym — mars 3, 2008 @ 10:24 pm |
Jeg tror heller ikke Gud er summen av alle mennesker. Han/hun/det er nok mer enn som så. Det er det forresten viktig å huske at mennesker også er; alltid mer enn det vi kan se og oppleve. Det gjelder også oss selv.
Og en ting til: Jeg tror altså at Gud finnes i alle mennesker, men Guds kjærlighet møter vi ikke i overgriperen. En sånn distinksjon kan kanskje være nyttig.
Og diskusjoner om hva som kvalifiserer til å kalle seg kristen livstolkning eller ei – beklager, jeg synes ikke det er så viktig eller nyttig å bruke tida mi på. Sånne diskusjoner bærer altfor ofte preg av å vise at man selv er innafor og at motstanderen er utafor definisjonen. Lite lærerikt, temmelig forutsigbart og veldig kjedelig!
Comment av Ellen — mars 4, 2008 @ 9:08 am |
Nå er det jo slik, Ellen, at mennesker står fritt til å tro hva de vil. Heldigvis. Men hvis jeg har forstått det rett, er du prest i Den norske kirke. Da blir det straks noe mer interessant hva du mener og tror. Ikke nødvendigvis fordi jeg er uenig med deg, men fordi du mottar lønn for å forkynne et kristent evangelium. Og du har avlagt et ordinasjonsløfte hvor du har forpliktet deg på bibel og bekjennelse etc.
Selv har jeg opplevd å bli kasta på hue ut av mitt eget kirkesamfunn for “avvik” som bare er en brøkdel av dine, for å si det sånn. Som en konsekvens av dette er det høyst tvilsomt om jeg i det hele tatt har anledning til å kalle meg kristen lenger, eller finne en tilhørighet i en kristen kirke. Langt mindre heve lønn der. Men det er interessant å se at det faktisk går an å kombinere…
Når du avviser diskusjonen om “innafor og uttafor” som “kjedelig”, bør du vite at den grensedragningen er blodig alvor for en del mennesker.
Comment av Teo&Tao — mars 4, 2008 @ 6:27 pm |
Beklager at jeg kjeder deg. Du er vel, i din posisjon, vant til å kunne definere problemstillingene selv. Vil bare minne deg om at du skrev den 29. febr. på denne siden: “Jeg tror ikke Gud bare møter oss gjennom gode mennesker. Jeg tror han møter oss gjennom ALLE mennesker.” Hva mener du med dette? Både torturister og overgripere og undertrykkere er menensker, som du har påstått er redskaper for Guds-møter. Hva sa Gud i disse møtene?
Comment av Ramaskriket — mars 4, 2008 @ 7:06 pm |
Ivar: Jeg vet det er blodig alvor for mange mennesker det der med uatafor og innafor. Men diskusjonen er kjedelig fordi den er så utrolig forutsigbar. Jeg tok en stor sjanse når vi hadde visitasgudstjeneste i fjor, og holdt en preken som nok går ganske på tvers av kirkas tradisjonelle lære. Men biskopen tok det pent, han. Så jeg føler meg trygg på at jeg kan være prest i den norske kirke.
Ramaskriket: Gud er alltid på de undertryktes side. Det tviler jeg ikke på. Men alle mennesker er fremdeles skapt i Guds bilde. Og ingen er bare undertrykker eller bare offer. Vi er alltid mer.
Noen ganger lurer jeg på om du misforstår meg med vilje…
Comment av Ellen — mars 4, 2008 @ 9:10 pm |
Og det er fint, Ellen, at det er plass til deg som prest i DNK. For all del! Men jeg synes det er viktig å identifisere trosstandpunkter I FORHOLD TIL kirkens tradisjonelle lære, Jesus og bibeltekstene fordi det ikke er uten betydning om man stiller seg på utsiden av “læren” eller bidrar til å bevege den.
Her er et lite stykke erfaring, i all beskjedenhet: Da jeg og flere opplevde å komme på kant med kirkesamfunnet jeg var en del av, var kunstgrepet hos motstanderne å definere oss på utsiden av “læren”. Dermed slapp de å ta på alvor utfordringen som det vil innebære å se at vi hadde en rettmessig plass innenfor. Det ville nemlig bidra til å bevege hele byggverket. Det var så mye lettere å kaste oss ut.
Ellers skjønner jeg ikke hva Ramaskriket har misforstått. Alt Ramaskriket har gjort, er å stille spørsmål ved konsekvensen av det du sier.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — mars 4, 2008 @ 9:28 pm |
Nei,kanskje jeg bare har gått av det og… Man kan jo bli temmelig uangripelig der oppe på prekestolen, og det er ikke sunt.
Jeg må bare få presisere: Jeg tror ikke det er et offers oppgave å se Gud i overgriperen. Det ville jo være et dobbelt overgrep. Men som en livsholdning sånn generelt, tror jeg det er viktig. Som prest har jeg heller ikke noe valg. Jeg er prest ikke bare for mennesker jeg liker. Jeg er også prest for overgriperen. Da er tenker jeg at det er viktig at jeg ser Gud i dette mennesket. At det kan være min oppgave. At det er en holdning som kan få dette mennesket til å se hvorfor det har handlet som det har gjort og ta ansvar for det som er begått.
Comment av Ellen — mars 4, 2008 @ 9:49 pm |
Din jobb er vel ikke å se Gud i menneskene, men å vise menneskene Gud. Som Jesu disippel, skal du ha noe av Jesus i deg. Ellers må jeg gjøre deg oppmerksom på at jeg føler meg krenket over å bli beskyldt for å misforstå med vilje. Et smilemerke i tillegg, virker hånlig. Jeg gjentar likevel spørsmålet: Hva møter Gud deg med, i ALLE mennesker?
Comment av Ramaskriket — mars 5, 2008 @ 6:52 pm |
Unnskyld! Det var ikke meningen å krenke deg!
Jeg har forsøkt å svare. Men jeg tror ikke svaret mitt gir mening for deg. Derfor avslutter jeg her.
Comment av Ellen — mars 5, 2008 @ 7:04 pm |
Forresten, jeg prøver litt til: Jeg synes det Ivar skriver i neste innlegg om Guds rike er flott. Jeg tenker at behovet, muligheten, lengselen etter nærhet, er noe som er felles for alle mennesker. Jeg tror vi bærer den lengselen i oss alle sammen. Men vi er sårbare. Og vi blir blir såret i større eller mindre grad alle sammen. Og derfor kan lengselen bli forvrengt til angst for ensomhet, til overgrep osv. Men jeg tror at det finnes en genuin lengsel der inne i oss alle, og i den lengselen finnes Gud. Og jeg tror at styrke og frihet bygger på en erkjennelse av den lengselen. Gud er i det som er felles for oss mennesker. I vår avhengighet, i vår lengsel etter nærhet, i vår sårbarhet, i vår frihet, styrke… Gud er altså det mest menneskelige i oss.
Som sagt: Dette tenker jeg som en holdning – ikke som et krav til mennesker. Derfor blir det heller ingen motsetning mellom å se Gud i mennesker og vise mennesker Gud.
Comment av Ellen — mars 5, 2008 @ 8:08 pm |
jeg har hverken påstått eller ment at der er en logisk motsetning mellom å se gud i mennesket og å vise menensket gud. Spørsmålet mitt er: Hva er sant om Gud? Hvordan vet vi noe om Gud? Sitatet fra skapelsesmytene om at mennesket er skapt i Guds bilde innebærer ideen om en transendent Gud. Eller som IngeLØnning sa i en preken for 100 år siden: Kongens bilde på mynten er tegnet på at verdiene i landet er kongens eiendom. Menneesket tilhører Gud. Det gir mening for meg.
Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at du som prest må møte kriminelle med utgangspunkt i at de viser deg Gud. En humanetisk psykolog klarer jo å forholde seg konstruktivt til f.eks. overgriperen uten denne religiøse forestillingen, fordi mennesket har sin egenverdi uavhengig av om det er skapt av Gud eller ikke. Men så er jo ikke de belemret med noen arvesyndslære, som de må utligne.
Comment av Ramaskriket — mars 6, 2008 @ 11:28 pm |
Hei, Taoteo sa:
“Siviliserte rettsprinsipper holder oss mennesker ansvarlige hvis vi unnlater å gripe inn mot urett om vi har muligheten til det. Ja, dette er også nedfelt som et sentralt prinsipp i kristen etikk.
Men Gud står åpenbart over loven og sin egen ide om hva rettferdighet er. Eller…?
En allmektig og personlig gud, påstår de. Og jeg tenker at man antakelig ikke trenger å gi avkall på begge disse egenskapene for å få Gud til å gå opp. Problemet ligger i kombinasjonen.”
Jeg har, blant annet,disse tankene om dette:
Gud skapte oss, mennesket i sitt bilde.
Han gav (i 2.mos bok) jødene sin lov. “Gjør dette så skal du leve”
Jødenes historie er et folks erfaringer med å ta Guds lov på alvor, hvilket resulterte i Talmuds mange kommentarer, og profetenes ensidige dom: “bare tre menn kunne ved sin rettferdighet frelst seg selv, Noa, Daniel og Job, men de kunne ikke frelst noen andre enn seg selv.”
Loven er personlig: “Du skal ikke….”
Gud er personlig: ” Jeg, Herren din gud, er en nidkjær Gud som hjemsøker…”
Gud møter mennesket, f eks Kain, Noah, Abram osv, og taler til det, gir løfter, inngår pakter og avsier
dommer…
Gud sender profeter for å si til folket hva som er blitt så galt…
Gud holder mennesket ansvarlig, det vil si holder mennesket for sin likemann, ..og… ynkes over det.
“Det gamle testamentet”, et testament er opprettet og blir aktivert når oppretteren er død. Det betyr at Gud
forutsetter sin død for å erklære testamentet gyldig!
“Det nye testameentet”, ble opprettet før …død/oppstandelse…(nattverden)
Gud var lovgiveren, og han var dommeren. Han rettet dommen mot alle, og mot seg selv, som den egentlig ansvarlige.
Han ble menneske og sonet sin egen dødsdom og gjennoppstod, fordi døden ikke lenger kunne holde ham.
GT aktiverte loven/dommen og døden.
NT aktiverer vitnesbyrdet om livet. Døden har ikke lenger reell makt. Troen på oppstandelsen er kraften i evangeliet.
Det nye testamentet gir ikke mennesket noen annen lov enn : å tro på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn….. Loven har utspilt sin rolle som testament! Dommen har Gud latt ramme seg selv! Det nye er på erkjennelsens og troens plan. Dette transendente må fortelles oss:” Eder er idag en frelser født…”
Så lever vi i tro og grubler over hva det nye innebærer : et studie av evangelistene og Paulus.
De skildrer dette umulige: Troens liv.
Grubler du over Guds natur.. så tenk på at du er skapt i hans bilde , av ham, og at han har hele spekteret av den fylden du lærer å kjenne hos deg selv!
Han sier selv i GT at han er lysets skaper og mørkets opphav. Og han ber oss om å være med å velge!
Velg idag hvem du vil tjene! “Se det er lagt frem for deg både velsignelsen og forbannelsen, velg…..”
Det å velge er helt avgjørende og sentralt i GT, som tro er det i NT.
Og vi, vi gjør det alt sammen, velger og tror… litt av hvert i hytt og vær… det er godt vår Gud har medynk med oss….
Comment av predikeren — januar 26, 2009 @ 12:37 am |