Kan man kjøre Mercedes og ringe med mobiltelefon i livet etter døden? Ja, helt sikkert.
Apropos kinesere. Ved flere anledninger i Asia har jeg latt meg fascinere av kineseres forhold til sine avdøde slektninger, som de feirer og hedrer regelmessig og grundig. Ikke minst gjennom å forære dem nyttige statusgjenstander – i papp.
Fenomenet med disse papp-replikaene av jordisk gods og gull, har jeg støtt på i chinatown i Bangkok, i Malaysia og i Singapore. Prinsippet er enkelt: Du går på markedet og kjøper det du vil glede forfedrene med, og setter fyr på det under en seremoni i tempelet.
Bare fantasien setter grenser. Det finnes selvsagt kontanter (for den som har alt), kredittkort, skjortebryst med slips, mercedeser, rolexklokker og – selvsagt – mobiltelefoner.
Det siste forestiller jeg meg som rimelig spooky. Tenk om du ofrer en papp-nokia til oldefar, og et minutt eller to etter at gaven er blitt til aske, hører du det ringe i din egen lomme. Fra et ukjent nummer.
Det er lett å smile av den folkereligiøse fedredyrkelsen, men samtidig har den kvaliteter som er både vakre og befriende håndfaste.
Dessuten kan denne tradisjonen kanskje tjene som svar på Ellens spørsmål om hvordan Gud ser ut fra hutongene og høyblokkene i kinesiske storbyer. Det er kanskje ikke for ingenting at man kanalserer spiritualiteten til å hedre mennesker og familierelasjoner i en virkelighet som er så tett befolket.
Vi i den nordiske ødemarka derimot, lar religiøsiteten få utløp gjennom natur, helst folketomt. Vi finner Gud i ensomheten, i stillheten, ved skogstjernet eller på toppen av Rondeslottet.
Jeg er ingen religionsviter, men det slår meg at de kinesiske religiøse strømningene fyller ulike behov som kompletterer hverandre.
Den folkelige forfedrekulten handler om familie om nære relasjoner.
Konfusianismen handler om samfunnsstrukturer og politikk.
Taoismen handler om verdensbilde, naturforståelse og livsprinsipper.
Buddhismen tilbyr en frelsesvei og er en arena for personlig, åndelig fordypning for spesielt interesserte.
Dette - som sagt – er bare en strøtanke, som godt kan være fullstendig feil. Eller kanskje litt riktig. Korrektiver mottas med takk, gjerne med rødblyant og merknader i margen.
Og da blir spørsmålet: Hvordan vet vi? Vi ser mye religion som er tilpasset folks behov. Og svært mye som ikke er det. La meg sitere: “Et godt menneske gjør det gode. Et ondt menneske gjør onde ting. Når et godt menenske gjør det onde er det pga religion.
Så hvordan kan vi vite noe som helst om Gud?
Comment av Ramaskriket — februar 9, 2008 @ 11:46 pm |
God formulering, Ramaskriket.
Som får meg til å tenke på den gode kommunalminister fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit “Jønågang” Kleppa, som nå har snudd og velger å støtte en ny, ikke-diskriminerende ekteskapslov.
Omslaget kommer fordi hun har valgt å trekke konsekvensen av sin egen erfaring, nemlig at hennes egen homofile sønn er et godt menneske med like stor evne til å vise omsorg og et like stort behov for stabilt, ordnet samliv som alle andre.
Det gode mennesket Kleppa velger å gjøre det gode, basert på empati og erfaring.
Men hun blir samtidig fordømt av de kalde fariseerne som er totalt fremmede for å la erfaring og empati få innflytelse over egne standpunkter.
Alarmklokkene bør ringe når rettroenheten blir ond.
Å forære oldefar en Nokia blir i det minste aldri en ond handling, i motsetning til fruktene av kristen fundamentalisme.
Hva er sant? Jeg tror, Ramaskriket, at vi aldri kommer nærmere Gud enn summen av de edleste kvalitetene vi kan forestille oss. Ethvert gudsbilde som ligger på et lavere nivå enn vår egen etiske standard, må forkastes. Ikke bare fordi de FORHÅPENTLIGVIS er gale, men også om de skulle være riktige.
Fordi: Man tilber ikke en ond, smålig Gud selv om han skulle slumpe til å finnes.
Hilsen Ivar
Comment av Teo&Tao — februar 10, 2008 @ 12:08 am |
Buddisme er en ting.Taoisme også. Men konfutseanisme? Ikke særlig kvinnefrigjørende akkurat. Fyogfy!!
Comment av Ellen — februar 10, 2008 @ 4:03 pm |
Altså: Å søke Gud er å søke det gode. Og så kommer problemet: Hva vi opplever som godt. Noen vil si at det er frihet, nåde, overbærenhet, generøsitet, humanisme, rettferdighet etc. Andre føler disse verdiene som et skalkeskjul for oppløsning og kaos. De søker det gode i tradisjon, orden, struktur, straff, trygghet i allmaktens favn.
Dette blir særlig tydelig på blggen til Bjørn Olav Hansen. Skribentene der føler det som en lettelse (glede?) at Norges befolkning kommer under Guds dom som en konsekvens av kjønnsnøytral ekteskapslov. Slik er deres Gudsbilde. Som de dyrker og elsker.
Uten et eller annet kriterium for åpenbaring er det opp til hver enkelt å danne seg en gud i eget bilde.
Eller kanskje vi bare har disse tre: Troen, håpet og kjærligheten.
Og at vår religion derfor må vitnes om uten ytterligere bevis. Og at vi derfor kommer til Gud med både gledene, behovene og klagene våre.
Comment av Ramaskriket — februar 10, 2008 @ 4:19 pm |
Hei, Ramaskriket
Jeg er etter hvert blitt overbevist om at en helt sentral glede, håp og kilde til fryd i religionen til Bjørn Olav Hansen og andre fundamentalister, er tanken på at kjetterne skal brenne evig i helvete. Dette er deres viktigste forventning for evigheten.
De ser for seg at de skal sitte i sin lune himmel og varme seg på et peisbål av de vantros brennende sideflesk.
Disse menneskene og miljøene har ingenting å bidra med for dem som søker Gud i tro, håp og kjærlighet.
Hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 11, 2008 @ 12:07 am |
Ja, mye tyder på at de anser evig pine i helvete som akkurat passe for samlevende homofile og de som ikke kan finne det bibelverset som viser at Jesus har noe imot dette. Dette blir tydelig i deres konstante krav om eksklusjon. Dersom de hadde funnet det sørgelig at deres barn, venner og bekjente skulle leve i evig tortur, så ville de strukket seg litt for å inkludere disse i menigheten for dermed å kunne veilede og påvirke dem. Hansen selv er jo helt klar over at de fleste av de han bidro til at ble ekskludert fra Det Norske Baptistsamfunn idag lever uten medlemskap eller engasjement i noen menighet. Etter Hansens mening er disse på vei til en evig fortapelse. Men det ser ikke ut til å bekymre ham.
I dette miljøet, og i DNB, er man mer opptatt av å berge seg selv. Den salige, lille, forfulgte, rene marginaliserte flokk. På Hansens blogg kan man nesten daglig lese om hvordan de frykter Guds kollektive dom over alle i Norge. Dommen rammer altså uskyldige men er utløst av alle oss som ikke deler fundamentalistenes tolkning av begrepet “Guds Ord”. De forkynner altså et gudsbilde som er personlig men uten moral. Jeg forutsetter selvsagt at vi som mennesker har moralsk innsikt, ellers kunne vi jo knapt leve!
De selvtilfredses holdning til de som etter deres mening tar feil og misforstår på tross av at de prøver å tjene Gud og bekjenner seg som Jesu disipler viser seg som et religiøst miljø som demonstrerer den samme mangel på moral som de tillegger Gud.
På fruktene skal treet kjennes.
Comment av Ramaskriket — februar 14, 2008 @ 9:25 pm |
Amen. De er onde, kristenjævlene.
Comment av Teo&Tao — februar 15, 2008 @ 1:00 am |
Jesus elsker deg.
Comment av Birgir — februar 20, 2008 @ 10:13 pm |
Mulig det, Birgir. Men han hater nok nettsøppel like mye som deg og meg. Derfor lar jeg denne kommentaren bli stående her, men jeg sletter den alle de andre stedene du har postet den samme setningen.
Er det greit for deg?
Comment av Teo&Tao — februar 20, 2008 @ 11:23 pm |
Du er fri til å gjøre hva du mener er riktig. Dette er vel din blogg?
Comment av Birgir — februar 20, 2008 @ 11:42 pm |
Birger.
Du misbruker Jesu navn. Jeg reagerer med avsky på at du bruker Jesu navn for å få inn et eller annet poeng i en debattd der du slipper opp for argumenter.
Ramaskriket
Comment av Ramaskriket — februar 21, 2008 @ 4:04 pm |
Jeg er nok veldig tilpasset den nordiske ødemarken
Det er der jeg trives best og finner Gud. Veien til Gud har mange kanaler på kloden vår, men jeg skulle ønske vi kunne skrelle bort alt dillet som vi mennesker absolutt må klamre oss fast til for å møte Gud. Jeg mener vi må kunne møte Gud uten røkelse og myrra, krystaller, bønnematter og hatt på hodet 
Comment av groftekanten — februar 22, 2008 @ 8:14 pm |
Hei, groftekanten
Jo, jeg forstår hva du mener, men samtidig ser jeg ikke hvorfor man skal ta vekk hjelpemidler som faktisk er til hjelp i menneskers religiøse praksis. For noen handler det om å visualisere, for andre om å fokusere, om å hensette seg i en bestemt stemning eller om å uttrykke seg.
Du selv bruker jo den nordiske ødemarken. Andre bruker et stearinlys.
Comment av Teo&Tao — februar 22, 2008 @ 9:56 pm |
Jeg har ikke helt tenkt på det på den måten
Jeg føler at det ikke er så mange hindringer mellom meg og Gud i det øpna landskap. Jeg ønsker ikke å måtte forholde meg til ting for å nå Gud.
Comment av groftekanten — februar 22, 2008 @ 10:17 pm |
Jeg opplever at det er stor forskjell på å fornemme Gud på en intuitiv, karismatisk, naturopplevelse- måte og å søke Gud på et dypere meditativt plan i hengivelse, dyp konsentrasjon og bønn.
Det jeg aldri har forstått er behovet for å kritisere andres spiritualitet.
Comment av Ramaskriket — februar 22, 2008 @ 11:53 pm |
Ja, jeg ser at det er mindre som forstyrrer i stille, åpen natur. Dessuten er naturens skjønnhet og kompleksitet i seg selv for mange et “gudsbevis”. Det har jeg full respekt for, samtidig som jeg selv finner mer åndelig inspirasjon i de motsatte omgivelsene: Storby og urbanitet.
Naturen er dessuten tosidig, tenker jeg. Paradisiske strender omdannes til helvete når tsunamien rammer. Fjellene innbyr til kontemplasjon i rolig vær. I snøstorm, derimot…
Hva tenker du, Grøftekanten, om naturens to sider? Forteller naturens brutale side også noe om Gud?
Ellers tenker jeg at stillhet og natur er et knapphetsgode i kinesiske megabyer, for å si det forsiktig. Men mange bruker parkene til spirituell aktivitet, for eksempel taijiquan.
Ramaskriket, jeg er enig. Noe av det spennende med spiritualitet og religiøse uttrykk, er at folk opplever at de virker og at det er til hjelp. Tradisjoner, uttrykk, symboler og ritualer som overlever lenge – eller som er representert i flere religioner samtidig – er det sannsynligvis mye verdifullt ved.
Comment av Teo&Tao — februar 23, 2008 @ 12:09 am |
Jeg tenker at vi er en del av naturens tosidighet. Vi får ikke bare ta del i godene, vi må også ta del i alle aspektene av naturen. Det kan virke ganske urettferdig når man selv utsettes for det som ikke defineres som av det gode. Men det er noe med også å innse at vi må leve med naturen, i pakt med naturen, og ikke bare av den. Vi ønsker å styre den men ser at den ikke kan styres. Like greit at vi ikke vet hva morgendagen bringer
Når det gjelder de mangfoldige veiene til Gud så er det jo mulig at mangfoldet av trosretninger er der for å tilfredstille mangfoldet blandt oss. Det finnes en “kirke” for hver av oss. Jeg foretrekker himmelen som mitt kirketak, jeg liker best det enkle, å være fri for ting som skal hjelpe meg å koble meg mot Gud. …men naboen kanskje trenger et stearinlys for å oppnå en kontakt…
Comment av groftekanten — februar 23, 2008 @ 7:53 am |
Vi forstår hverandre her, Groftekanten. Ha en fin helg!
Comment av Teo&Tao — februar 23, 2008 @ 10:24 pm |