En milliard, tohundreognittini millioner, nihundreognittinitusen, nihundreognittini

Dette har skjedd: Den skarpe observatøren og kommentatoren Ellen har avslørt at vi begge er adoptivforeldre, og at reisen til Kina som jeg skrev om i forrige post, hadde til formål å hente en lillesøster til vårt førsteadopterte barn. Dermed er det ikke lenger 1,3 milliarder kinesere i Kina, men bare en milliard, to hundreognittini millioner, nihundreognittinitusen, nihundreognittini.

Men selv om Ellen og jeg deler denne unike og livsforvandlende erfaringen - å reise til den andre siden av jordkloden for å overta et fikst ferdig barn og ta det imot som sitt eget - fortolker vi hendelsene ulikt når det kommer til de eksistensielle og religiøse implikasjonene. Dette kan dere lese om i ordskiftet etter forrige blogpost.

For Ellen virker det som de svimlende perspektivende ved adopsjonen bekrefter antakelsen om mening, sammenheng og guddommelig planmessighet i tilværelsen. For meg er det motsatt: Opplevelsen minner meg om tilfeldighetenes makt, og at vi mennesker skaper vår egen virkelighet. (Hvilket ansvar! Se i nåde til oss.)

Samtidig er adopsjonen en påminnelse om at vi ikke har lov til å avskrive noe menneske som fremmed og ubetydelig. Den fremmede har potensial til å bli din nærmeste.

For meg er adopsjon blant de erfaringene som rokker ved barnetroens forestillinger om den personlige Gud. Og Ellen spør derfor hva jeg skal med en “upersonlig Gud”. Dette har jeg tenkt litt på i dag.

For det første: Jeg vil ikke bruke et slikt begrep som en “upersonlig Gud”. Jeg vil unngå negasjonen, fordi den forutsetter at man tar utgangspunkt i det personlige og forlater det. Det er konvertittens dilemma, ikke sant, at den nye posisjonen alltid står i relieff til den gamle. Og dermed vil konvertitten alltid bringe med seg en annen forståelse enn den som lever ut sin egen, “medfødte” tradisjon.

Det som i hvert fall står for fall hos meg, er ideen om Gud som et kjempemenneske i himmelen. Men alternativet er ikke nødvendigvis noe kaldt og “upersonlig”.

Det vi i vår tradisjon personaliserer og kaller Gud, kan også forstås som et prinsipp, som en kraft, som en energi, som en kilde, som ånd.

som Tao?

Dette blir litt springende og usammenhengende, men jeg tenker at når vi oppgir ideen om Gud som “person”, forsvinner også noe av (det oppkonstruerte?) skillet mellom skaper og skaperverk, Gud og menneske, overnatur og natur, transcendens og immanens. Det guddommelige kommer nærmere. Det blir mer relevant, mer nyttig og mer konkret.

Og hva med Jesus? Forståelsen av Jesus som Guds sønn blir nødvendigvis annerledes med et annet gudsbilde. For hvem er nå denne faren?

Hvordan ser Gud ut fra hutongene, eller fra høyblokkene? Det vet jeg ikke så mye om, egentlig. Men det er i hvert fall sikkert at gjeter-, fangst- og jegerkulturer har skapt andre gudsbilder enn gamle jorbrukskulturer. En klassisk kontrast er jegernes og gjeternes maskuline, brutale machogud mot jordbrukskulturenes kvinnelige, fruktbarhetsgudsbilder.

Tett befolkede områder gir også grobunn for andre gudsbilder og en annen religiøsitet enn villmark.

Jeg har en god venn som har puslet med storbyteologi et helt liv: Hvordan ser den urbane Gud ut? Det blir i hvert fall mindre tompreik om “skaperorden” og “naturlighet”.

Beklager, Ellen. Jeg kommer ikke lenger akkurat nå. Men jeg skal tenke mer - hvis bare det nyeste familiemedlemmet lærer seg å sovne i kristelig tid om kvelden. Men hva skal man forvente av en liten hedning?