Beklager, det har vært taust en stund. Men nå er jeg endelig tilbake etter et par uker på reisefot. I Kina.
En milliard, tre hundre millioner.
Så mange kinesere bor i Kina.
Jeg slutter ikke å la meg overvelde.
Og siden denne bloggen primært spinner rundt temaet religion, spør jeg meg: Har en personlig Gud virkelig et personlig, individuelt forhold til alle sammen, hver eneste en? Ser Gud inn i hvert eneste vindu i hver eneste loslitte høyblokk i eksploderende megabyer som Shanghai og Guangzhou?
Beijing har 14 millioner innbyggere, en million eller to flere enn da jeg var der forrige gang, hvis jeg husker rett. Det spiller egentlig ingen rolle, en million fra eller til. Who cares.
Men til tross for millionene: Den tradisjonelle bebyggelsen i Beijing består av lave hus på en etasje, organisert som innadvendte tun med smale gater mellom. Gatene – veitene, for å låne et trondheimsuttrykk – kalles hutonger, begrepet som disse områdene er kjent under.
Hutongene er en utrydningstruet rase under ekspansiv, kommunist-turbo-kapitalisme. Bare en liten del av den opprinnelige bebyggelsen kan håpe på å bli bevart for fremtiden, og da antakelig som pittorisk, turistvennlig kulisse bebodd av en ny elite av unge urbanister og ominnredet til moderne komfort.
Omtrent som på Gründerløkka, Bakklandet eller Vålerenga.
I de opprinnelige hutongene kjente alle hverandre. Naboene levde som vitner til hverandres liv. Ingen trengte å forholde seg til milliarder. Alle var individer.
En kineser jeg kjenner litt, fortalte meg at han bodde i hutong i ti år under oppveksten. Gamle som døde, barn som ble unnfanget og født – det var full oversikt. Nå bor han i en moderne boligblokk og aner ikke hvem naboen over gangen er.
Da kryper det ubehagelige nærværet av en millard, tre hundre millioner nærmere. Naboen blekner og erstattes av masse-anonymiteten.
I grisgrendte Norge er det lett å være individualist, tenker jeg under innflyvningen til Gardermoen på vei hjem. Fra lufta kan jeg telle eneboliger mellom trærne. Det er så lett å tro på den personlige Gud i slike omgivelser hvor det er vanetenkt munnhell å “oppleve” Gud i naturen, til og med i Nordmarka.
Det slår meg – i det vi lander hardt – at ideen om en personlig gud og et individuelt gudsforhold er dyrket fram av ørkennomader som hadde ubegrenset tilgang på ensomhet og indivudualitet. Det var dem, sauene og stjernene. Og Gud.
Men kan gjeternes Gud virkelig se gjennom kølsmogen en kjøterkald vinterdag i Beijing? I så fall tror jeg kanskje det er lettere å få øye på menneskene i hutongene enn i høblokkene, enda de i etasjer og meter befinner seg nærmere himmelen.
Apropos: En slitesterk myte sier at den kinesiske mur er det eneste byggverket på jorden man kan se fra verdensrommet. Det er selvsagt bare propagandistisk tull.
Velkommen tilbake Ivar
) Du har vært savnet!
For en fantastisk tankeverden du brakte meg inn i, i denne “reiseskildringen”.
Jeg kan bare si at jeg håper inderlig at dette som kalles Gud – det jeg vil kalle en god kraft – iallefall ser innom meg når jeg trenger det mest. Det har vært noen sånne dager i det siste.
Comment av kjellemann — februar 3, 2008 @ 7:10 pm |
Beklager at jeg ikke går rett inn i temaet på innlegget, men jeg har også vært i Kina. Det er over to år siden nå, og av disse alle menneskene som bor der, var det ei lita jente der som nå er her. Sammen med meg og pappan og søster og bror på ei grisgrendt øy i havet.
Jeg blir relliøs av mindre…
Comment av Ellen — februar 3, 2008 @ 7:22 pm |
Har du sett bloggen “Fra to til tre”?
Comment av Ellen — februar 3, 2008 @ 7:29 pm |
Hei, Ellen
Jeg har nå to slike, så jeg skjønner hva du mener.
Og paradoksalt nok: For meg har adopsjonene satt fart i prosessen bort fra tradisjonell kristen frelseslære.
Jeg skal kikke på bloggen du nevner.
hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 3, 2008 @ 8:36 pm |
Hei, Kjell Morten
Takk skal du ha – igjen.
ivar
Comment av Teo&Tao — februar 3, 2008 @ 8:38 pm |
Tenkte jeg det ikke! GRATULERE!! Nå ble jeg glad! Kos dere!!
Relliøs trenger jo ikke alltid bety tilhenger av tradisjonell kristen frelseslære… Det er jeg vel egntlig ikke. Det jeg mener er at jeg ikke klarer å tro på tilfeldigheter i adopsjonsprosessen. Jeg er sikker på at vi får de barna vi skal ha. Uansett om vi lager dem sjøl eller får dem fra Kina. Det kan selvfølgelig være at vi skaper historiene og sammenhengene selv. Det utelukker imidlertid ikke Gud for meg. Gud er jo ikke bare en størrelse utenfor meg selv.
Mannen min har lest en del om Zen og sånt. Har du vært borti boka av Thomas Merton “Zen and the birds of appetite”?
Comment av Ellen — februar 4, 2008 @ 12:21 pm |
Hei igjen, Ellen, og takk for gratulasjoner.
Ja, vi har nå fått lillesøster i hus. Herlig unge. Og jeg måtte le da jeg så “fra to til tre”-bloggen. Disse menneskene har vi reist sammen med i to uker nå. Bra folk!
Det er rart, for jeg reagerer slett ikke som deg. Jeg kan ikke tro “at vi får de barna vi skal ha”, rett og slett fordi baksiden av den medaljen bærer bildet til alle barna som IKKE trekker vinnerloddet, som IKKE får nye foreldre og – for den saks skyld – IKKE får anledning til en kristen oppdragelse og tro. Av denne årsaken klarer jeg ikke å akseptere en religion som utdeler frelse etter kriterier som rettro og vantro. Det kan aldri bli annet enn dyp urett, og etter mitt skjønn en tragisk misforståelse av Jesu visjon om Guds Rike – hvis fremste kjennetegn er Guds rettferdighet.
Skjebnetro og/eller predestinasjon er for meg en øvelse for de privilegerte. For meg er det heller slik: Vi får de barna CCAA mener vi skal ha, vurdert og matchet etter beste, byråkratiske skjønn. Ut over dette råder tilfeldigheter og omstendigheter. (Som i vårt tilfelle: En saksbehandlingsfeil i kommunen som forsinket hele prosessen et halvt år. Før fortvilte jeg. I dag er jeg glad til, siden denne feilen medvirket til at vi fikk Henny Lijing.)
Tilfeldigheter i retrospekt likner til forveksling på skjebne.
Skjønner?
Hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 4, 2008 @ 6:40 pm |
Skjønner!
Men jeg klarer ikke være enig. Jeg klarer heller ikke la være å tro på Gud heller. Men jeg tror altså ikke på en Gud som utdeler frelse etter tro og vantro. Eller snill/slem. Jeg tror vi blir frelst hele bunten. Mao også.
Og det er vanskelig å ikke bli preget av skjebentrua som er godt grunnfesta på ei øy i havet. Fordelen med ei skjebnetru er jo en viss hengivenhet i forhold til livets begivenheter. Problemet er det du nevner. Hva med alle de andre ungene? Eller all annen ondskap? Sannelig om jeg veit… Men dersom Gud fins og er så allmektig som vi er lært opp til å tro, så er det i alle fall noe(n) man kan rase mot.
Comment av Ellen — februar 4, 2008 @ 8:14 pm |
Og jeg tror altså på en levende Gud som i likhet med oss sørger og fortviler og raser over urettferdighet og ondskap og smerte og foreldreløse barn. Og som vil oss noe godt. Alle sammen. Midt oppi det hele.
Comment av Ellen — februar 4, 2008 @ 8:28 pm |
Jepp, Ellen
Men er det ikke på tide å – i det minste – oppgi ideen om allmakt? Hvis en personlig Gud – altså en Gud med bevissthet, vilje og plan – er allmektig, vil det ikke eksistere noen forskjell på Guds vilje og virkeligheten vi er underlagt.
Så derfor er Gud enten grusom og allmektig eller ikke allmektig og god. Eller – som et farbart alternativ, i hvert fall for meg – så faller hele ideen om en personlig Gud.
Jeg ser at du ender som universalist, bortimot. OK, men det spørs hva frelse handler om. Selv befinner jeg meg et sted mellom pluralist og universalist, men neimen om jeg vet.
Uansett tror jeg vi er enige om at frelse ikke handler om å redde sitt eget skinn fra døden, basert utelukkende på en nevrotisk og prematur ide om å “leve evig”. Frelse kan ikke handle om bare MEG eller MITT gudsforhold. Og det må på en eller annen måte ha en moralsk dimensjon, en oppreisning, rettferdighet eller gjennopprettelse.
Jeg kan med andre ord ikke frelses uavhengig av relasjonene til andre mennesker.
hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 4, 2008 @ 8:42 pm |
De to siste avsnittene skriver jeg under! I det hele tatt opplever jeg at det er vikitg at gudstrua eller trua i det hele tatt, knyttes til livet her og nå. Frelse og himmelriket og slike ord som egentlig er litt fremmed for meg, er noe som har med livet å gjøre.
Jeg tror etter det lille jeg har fått med meg at vi har temmelig forskjellig troshistorie. Det har nok mye å si for gudsbildet. Og ditt perspektiv med hutonger og høyblokker er interessant, men like mye motsatt vei: Hvordan ser Gud ut fra en balkongen i høyblokka? Og hvordan ser han (hun,det) fra hutongperspektiv? At mitt bilde av Gud preges av at det som rager opp er snøkledde fjell og ikke menneskebyggverk – det er jeg ganske sikker på.
Og så et spørsmål: Hva skal du med en upersonlig Gud? Hvor putter du det inn i livet?
Jeg spør ikke for å sette deg fast på noen måte, men jeg er bare veldig nysgjerrig.
Comment av Ellen — februar 5, 2008 @ 9:24 am |
Hei igjen, Ellen
I stedet for å svare her, har jeg skrevet en ny bloggpost som kanskje bringer oss litt videre.
hilsen ivar
Comment av Teo&Tao — februar 5, 2008 @ 10:57 pm |