Jeg har antakelig tatt feil. Det er ikke riktig å si at kristen fundamentalisme er en annen religion. Å hevde noe slikt, er å gjøre det altfor lett for seg selv.
Minst to helt ulike religioner kjemper om tittelen kristendom, skrev jeg for noen dager siden.
Den ene er den kristne varianten av religiøs fundamentalisme – bygd på størrelser som underkastelse, frykt, fromhetspornografi og fariseisme.
Den andre handler om kjærlighet, nåde, fred, respekt og frihet.
Altså – totalt ulike verdisyn, menneskesyn og gudsbilder. Det er uforenlig, enda disse to religionene ofte kan være representert under samme tak, i de samme menigheten, i de samme familiene og så videre. Antakelig er det vel riktig å si at disse to størrelsene finnes i hvert enkelt menneske også.
Ikke rart det blir konflikt.
Men det er for lettvint å si at det ene ikke har noe med det andre å gjøre, av flere årsaker:
For det første fordi det ville være en lettvint flukt fra tvetydighetens ubehag; det ville være å løpe fra medansvaret for skyggesidene av sin egen tradisjon. De er der – en evig fristelse til å omdanne ånd til lov fordi det tilsynelatende er så mye enklere slik.
For det andre ville det være å etterlate i stikken alle som lider under undertrykkelsen og frykten som fundamentalismen fører med seg. Dersom man erklærer den for å være en fremmed religion, har man også langt på vei diskvalifisert seg selv fra å kritisere den. I hvert fall kan man ikke lenger forvente å bli tatt på alvor. Dermed blir veien til ofrene lenger.
Sannheten om kristendommen som religion er heller at den består av lyse og mørke sider som har levd i spenning og konflikt gjennom to tusen år. De uforenlige størrelsene er dømt til å dele tradisjon, hus og historie. Antakelig også fremtid, hvis det finnes noe slikt.
