Avsmak for blandingsprodukter

Hva er det med blandingsprodukter? Religiøst hat og aggresjon handler svært ofte om å beskytte det som oppfattes som rent, enten det gjelder kjønn, tro, moral, rase eller mat.

Hvorfor synes vi det er så mye finere at skjorta er i ren bomull og ikke er utblandet med 30 prosent polyester, enda en slik blanding faktisk hever bruksegenskapene og sørger for at jobben ved strykebrettet går mye lettere?

Hvorfor er det så om å gjøre at karbonadene består av renskåret storfekjøtt og ikke er iblandet svin, hest eller lam, enda blandingene faktisk gir bedre smak og konsistens, samtidig som de representerer en mer bærekraftig ressursutnyttelse?

Hvorfor kommer kristenfundamentalister løpende med paniske reorienteringsprogrammer og avskyerklæringer hver gang noen overskrider en kjønnsbarriere og definerer seg ut av den renskårne hetero-polariteten?

Hvorfor var (og er) såkalt “raseblanding” tabu - ikke bare blant nazister, men blant alle beslektede ideologer som deler mennesker inn i “folkeslag” og “nasjoner”?

Jeg tror nøkkelen til å forstå mange av de religiøst betingede tabuer, er forestillignen om “renhet”. Kristendommen bygger som kjent på en jødisk arv, hvor renhetskulten var og er helt sentral. Ta en titt på et kosherkjøkken, så ser du. For store deler av den verdikonservative delen av kristenheten er fortsatt dette avgjørende forestillinger – bevisst eller ubevisst – stikk i strid med Jesu liv, tenkning og ideer.

Homofobien i store deler av kristenheten bygger grunnleggende på behovet for klare, rene kategorier. Man snakker om “skaperorden”, om det som er “mot naturen”, om “mann og kvinne” som gudegitte størrelser og så videre. Kategoriene skal være klare – og rene. Legg derfor merke til at biseksualitet utløser enda sterkere avsky enn homoseksualitet blant de mest høyrøstede kristenkonservative.

I de samme kretsene er man opptatt av å holde “folkeslag” og “nasjoner” adskilt, med bakgrunn i forestillinger om at menneskene lar seg dele inn i tydelige, gudegitte og uforanderlige kategorier.

For tiden er det mest fokus på tabuer som er knyttet til kjønnslig renhet. Men jeg tror det neste store stridsspørsmålet vil handle om noe som utfordrer behovet for renhet og klare kategorier enda sterkere: Selve religionen.

Det aller styggeste skjellsordet i det kristenkonservative vokabularet er ikke homo eller gudsfornekter. Det styggeste stempelet er SYNKRETIST.

Synkretisme kommer av gresk og betyr ifølge ordboksdefinisjonen “blanding, sammensmelting av elementer fra forskjellige religioner”. Ingenting oppfattes som mer avskyelig, foraktelig og truende enn akkurat dette blant de rettroende.

I en verden som blir stadig mer globalisert, og hvor religionene lever tettere og tettere på hverandre, vil behovet for å forsvare den læremessige renheten mot synkretistisk påvirkning og innblanding fra “de fremmede andre”, øke i intensitet og styrke.

Det er derfor et paradoks at kristendommen selv er resultatet av synkretistiske prosesser, i likhet med enhver annen religion i boka. Og det aller største paradokset er at det viktigste poenget hos Jesus selv var et radikalt oppgjør med renhetskulten han kom fra. Jesus brøt systematisk med tabuene. Gjennom sin omgang med de urene, gjorde han seg selv uren – kalkulert og bevisst.

Så som et apropos til ideen om den forfinede karbonadedeigen i motsetning til den simple, utblandede familiedeigen tar vi med en punchline fra Mesteren selv. Matteus 15, vers 11:

«Hør og forstå! Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.»

Tenk på det neste gang en kristenfundamentalist velter ut sine moraliserende fordømmelser.