Veien og Ordet

Daodejing (Tao Te Ching) er det mytiske urskriftet innenfor kinesisk taoisme. Tradisjonen tillegger forfatterskapet til vismannen Laozi. Det sentrale begrepet er Tao – Veien. Men hva er Tao? Bokas berømte åpning går slik:

Den Vei som kan fortelles om er ikke en Uforanderlig Vei;

De navn som kan nevnes er ikke uforanderlige navn.

Det var fra den Navnløse at Himmel og Jord opprann;

Den navngitte er kun moren som fostrer opp de ti tusen skapninger,

hver etter sin type.

Som et apropos til ideen om absolutt sannet: Det du kan fange i formuleringer, er ikke det egentlige og uforanderlige, men noe annet. Denne innsikten har kinesiske taoister hatt i snart tre tusen år.

Intuitivt synes jeg teksten i Daodejing minner om tonen i en annen åpningssekvens, som er mer enn et halvt årtusen yngre. Johannesevangeliet åpner slik:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Jesus selv omtaler seg som Veien:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.