Illusjonen om frihet

I den kristne tradisjonen jeg har vokst opp i, handler selve livsutgangen utelukkende om menneskets frie valg. I dag ser jeg at det er en illusjon. Vi har ikke noe valg. Og det er i hvert fall ikke fritt.

Noen kristne døper barn, enten for at de skal bli frelst eller for å markere at de hører Gud til. Andre kristne avviser barnedåpen og døper voksne på bekjennelse av tro. De mener at troen handler om å ta standpunkt for Jesus, å velge den smale vei framfor den brede.

Barn kan ikke velge. Derfor skal de ikke døpes.

Valget tilhører de voksne. Derfor følger dåpen av bekjennelsen.

Det tok meg et halvt liv å se gjennom denne forestillingen.

Selv ble jeg døpt som 16-åring, sammen med de fleste kameratene mine i menighetens livlige ungdomsmiljø. Vi kniste, tøyset og lo på bakrommet mens vi ikledde oss englekapper over boksershortsene og var klare til å stige ned i dåpsbassenget, til hele menighetens glede.

Når øyeblikket endelig var inne og vi vasset inn på scenen, hadde vi selvsagt rukket å legge ansiktet i de andektige foldene vi hadde øvd på hver søndag hele livet. Ingen merket noe.

Vi var seksten og hadde tatt standpunkt for Jesus. Vi hadde valgt side.

Hvor fritt var dette valget? Var det virkelig tilfeldig at alle som trådde ut i dåpsbassenget denne søndagen, var barn av aktive menighetsmedlemmer? Var det tilfeldig at alle tilhørte det samme miljøet? Var det tilfeldig at alle kom fram til bekjennelsen sin samtidig, og formulerte den med de samme ordene?

Nei, antakelig ikke. Vår religiøse orientering var resultatet av sosial arv og miljø. Det var ikke stort mer gjennomtenkt enn at alle tenåringsgutter i dag velger truser som det står Bjørn Borg på - et valg de velger å bekjenne gjennom å sagge olabuksene nedenfor trusestrikken.

Prosessene som ledet fram til valget, var alt annet enn frie. De var ubevisste og styrt utenfra. For å se dette helt klart, er det nyttig å se på alle de andre tenåringsguttene på tettstedet som ikke bekjente sitt standpunkt for Jesus denne søndagen.

Enda det angivelig handlet om mer enn liv og død. Det handlet om frelse eller fortapelse. Vi trodde jo på ramme, blodige alvor at alle som lot være å velge Jesus, dermed valgte fortapelsen - evig pine i helvete. Eller “evig adskillelse fra Gud”, som det nå heter lett modifisert for smakens skyld.

Fritt valg?

For at et valg skal være fritt, må alle forutsetninger være kjent. Man må kjenne alle premissene og konsekvensene av valget man foretar. Skal du velge i frihet mellom sigaretter og c-vitaminer, må du vite noe om tjære, kols og lungekreft. Ellers blir du manipulert.

Det kristne valget ser slik ut:

På den en ene siden: Et evig liv i absolutt glede.

På den andre siden: En evighet i pine, angst, smerte og mørke.

Slik var det - og slik er det. Og da kommer jeg til tusenårsspørsmålet som for meg har bidratt til å trekke sløret til side:

Hvis dette valget er fritt og konsekvensene er kjent, hvordan kan det ha seg at flertallet av jordens befolkning likevel ser ut til å velge fortapelsen?

Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan noen som er ved sine fulle fem, velge evig pine?

Når de gjør det likvel, kan det ikke handle om annet enn at valget ikke er fritt.

Det er ingen som velger lungekreft heller. Men folk røyker likevel. Det er med andre ord sannsynlig at det finnes mekanismer som setter fornuft og rasjonalitet til side. I tilfellet sigaretter handler det om tre forhold: Propaganda sosialisering og avhengighet.

Valget vi tenåringsguttene bekjente denne søndagen, var ikke resultatet av vårt frie valg. Valget var tatt for oss, akkurat som foreldrene tar valget for sine nyfødte spedbarn og bærer dem til dåpen. Prosessen er bare noe mer kompleks, det er den eneste forskjellen.

Nylig leste jeg at nyere hjerneforskning viser at menneskets valg stort sett foregår i underbevisstheten. Først når valget er fattet, blir bevisstheten orientert. Underbevissthetens valg er ikke alltid basert på rasjonelle kriterier og argumenter.

For meg har denne innsikten vært en avgjørende impuls som har sendt meg på leting etter alternativer. Illusjonen om frihet går ikke sammen med lengselen etter rettferdighet.

Og det var rettferdighet han prediket, den Jesus vi hadde tatt standpunkt for og som vi bekjente i dåpsbassenget denne søndagen i vårt syttende år.