Enøyd rettighetsfundamentalisme – og barn uten backup

Klart barn trenger to foreldre. Det har jeg alltid ment.

Ikke før var eksteskapsloven loset trygt i havn, før bølgene går høye igjen. Denne gangen er det krefter i Arbeiderpartiet og SV som vil at enslige skal ha samme rett som par til medisinsk befruktningshjelp.

Eller sagt mindre respektfullt: Staten får værsågod komme opp med gratis sæd til oss.

Single kan være gode foreldre og må ha samme rettigheter som andre, sier leder for familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul.

Hun varslet nylig at hun på landsmøtet i 2011 vil fremme et forslag om at enslige kvinner får rett til assistert befruktning på lik linje med lesbiske og heterofile par.

At mange enslige forsørgere er utmerkede foreldre, har Gunn Karin Gjul selvfølgelig rett i. Problemet med ideen hennes er at denne rettighetsfundamentalismen ikke tar hensyn til barnet. Vi kan godt snakke om rettigheter, men barnets rettigheter kommer først.

For meg er det opplagt at to forsørgere er bedre enn én, gitt at alle andre forutsetninger er like. Det er flere grunner til det, men den viktigste er kanskje den enkleste:

Dersom en omsorgsperson faller fra, bør det nemlig være en tilbake til å ta ansvaret.

Det hender faktisk at foreldre dør, eller på annen måte ikke lenger er i stand til å skjøtte omsorgsoppgavene. Vi har to øyne, to ører og to nyrer. Mister vi den ene, kan vi fortsatt fungere. Vi tar backup av harddisken også.

Barn trenger også en backup.

Når staten skal legge til rette for å “skape” nye barnefamilier, må vurderingen bygge på barnets beste som absolutt førsteprioritet. Det offentlige bør derfor ikke bidra til at barn fødes inn i familier uten omsorgsbackup.

At mennesker på privat initiativ skaffer seg barn på andre måter enn innenfor a4-pakka, har ingen noe med å kritisere. Men det er forskjell på hvilke vurderinger enkeltpersoner må få gjøre for sitt eget liv, og hvilke vurderinger myndighetene gjør på vegne av fellesskapet.

Legg merke til at jeg ikke argumenterer mot Gjuls tenkning fordi jeg er imot at homofile og lesbiske skal få gifte seg eller bli foreldre. Det er en helt annen – og uproblematisk – sak. Men uansett om foreldrene er heterofile eller homofile, er det bedre med to enn med én. Det poenget kan ikke staten sette til side.

Takk Gud for Senterpartiet, som igjen representerer en sindig stemme av verdibasert fornuft i regjeringskvartalet. Partiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum gjør det klart at noe sånt ikke kommer på tale. Jeg stoler på Vedum.

Klarer du ikke å våke en eneste time?

Da fredsprisvinner og president Barack Obama snakket om den guddommelige gnist i sin nobelforelesning, så det ut som om Oslos biskop satt og duppet litt.

Jeg skal ikke vedde store beløp på at Ole Christian Kvarme virkelig sov. Men det var tydelig å se at han satt med lukkede øyne da kameraet fanget ham inn. Kanskje han bare var salig, bevandret som han er i pinsebevegelsen. Men vi som har vært på vekkelsesmøter før, vet jo at det er et godt gammelt triks å se salig ut mens man egentlig tar en høneblund.

Uansett, Kvarme var ikke alene om å duppe. Påfallende ofte fanget kameraene inn publikummere som hadde problemer med å holde haka og øyelokk oppe.

Enda de var vitne til den ypperste retorikk, servert av planetens viktigste statsmann, en tale som ble erklært historisk allerede før applausen hadde stilnet. (Alle hadde våknet da applausen brøt løs. Eller kanskje ble de vekket av den.)

Er det ikke rart?

Jeg gikk og tenkte på dette da jeg tok meg ned til Oslo sentrum for å handle litt julegaver. Endelig var det framkommelig i sentrumsgatene for vanlige folk uten skuddsikker bil. Jeg gikk forbi en bladkiosk, og øynene mine falt på coveret til den seneste utgaven av magasinet MANN. Den lovte en presentasjon av “verdens 50 mest sexy kvinner”.

Jeg tenkte som sagt på dem som sov under Obamas tale, og lurte på om jeg selv ville falle i søvn dersom jeg – mot formodning – skulle befinne meg i intimt samkvem med en av de 50. Jo mer jeg tenker på det, desto sikrere er jeg på at jeg ville duppet av – og antagelig gått glipp av hele hyrdestunden.

Og apropos hyrder: Noen som kjenner igjen denne historien?

“Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!»

Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem:

« Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!»

Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»

Igjen gikk han bort og ba med samme ord. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»”

Fra Markusevangeliet, ikke sant.

Jeg kom til å tenke på dette også da jeg gikk rundt på Oslo City med ønskelister i den ene hånden og stadig flere handleposer i den andre. OK, det med MANN-coveret var kanskje litt søkt, og jeg tok det mest med for moro skyld, men ikke det med Obama.

Jeg spurte meg selv: Hvorfor sovnet disiplene? Tross alt, de befant seg midt i en høydramatisk situasjon. Hele tilværelsen sto og dirret foran det som skulle bli et av de viktigste vendepunktene i menneskenes historie.

Likevel klarte de ikke holde øynene åpne.

Jeg tenkte: Kanskje disiplene sovnet av samme grunn som publikum under Obamas foredrag. Når noe stort kommer nært, ser vi ikke lenger dimensjonene. I stormens øye er det stille. Det går veldig fort å venne seg til et menneske som snakker. Uansett hvor stort og historisk det er, skal det godt gjøres å bevare fortryllelsen i noe så grunnleggende menneskelig som å snakke og høre på.

Jesu disipler sto også for nær til å holde spenningen ved like. De hadde antakelig ingen ide om hva de egentlig var med på. Eller rettere sagt: De var uvitende om hva ettertiden ville legge inn i episoden.

Magien forsvinner. Slik er det antakelig med verdens 50 mest sexy kvinner også: Når du skal dele dorull og tannbørsteholder med dem, blir de antakelig skuffende ordinære, de også.

Det enkle er det beste. Slik lyder Marvins ord

Hva var det ved Marvin Gayes tekst som grep meg? Jo, hvor enkelt det er. Og rent.

I forrige bloggpost skrev jeg hvordan jeg ble grepet av den avdøde soullegenden Marvin Gayes låt “God Is Love”.

Jeg har tenkt mye på teksten, hvor enkel den er og hvordan den griper kjernen i det jeg ønsker skal være min egen tro. La oss oppsummere budskapet, slik jeg leser det:

Gud er min venn.

Jesus er min venn.

Gud skapte verden for oss  å leve i.

Han har gitt oss alt.

Når vi ber om tilgivelse, tilgir han oss.

Når vi ber om nåde, gir han oss nåde.

Og alt han ber oss om, er at vi gir hverandre kjærlighet.

Dette er alt. Kort og greit.

Og jeg kjenner at det er sant. Ikke bare sant i betydningen at jeg tror det stemmer med faktiske kjennsgjerninger, men sant i betydningen at det er godt og rett.

Så tenker jeg en tanke til, nemlig at det ikke er mulig å forbedre et slikt budskap. Alt man tilføyer, bidrar heller til å forringe budskapet.

Jeg tenker på mange av oss som kaller seg kristne og som hele tiden har behov for legge mer til dette enkle budskapet om at Gud elsker oss, viser oss nåde og oppmuntrer oss til å elske hverandre.

Ingenting av det man legger til, bidrar til å gjøre evangeliet bedre. Det bidrar til å ødelegge det.

Evangeliet blir ikke bedre av å utstyres med en samlivsetikk som utestenger homser, en kristologi om to naturer og objektive forsoningslærer, en treenighetslære, renhetsforskrifter, kleskoder, religiøse kjønnsroller, ideer om skaperorden, ekteskapslover, åndelige hierarkier og maktstrukturer.

Teologen John P. Keenan beskriver i en analyse av Markusevangeliet hvordan kristenheten fra første stund har latt seg frustrere og forvirre av fraværet av et konkret, verbalt budskap fra Jesus i form av doktrine. I fravær av et dogmatisk innhold i Jesu budskap, har de gjort personen Jesus selv til selve budskapet.

Slik er han gjort til Gud, enda han selv distanserte seg fra en slik betegnelse, ja vegret seg for enhver merkelapp og båssetting.

La oss holde det enkelt og åpent. Og led oss ikke inn i den evige fristelsen til å begrave mysteriet og evangeliet i ord, kategorier og dogmer.

Marvinevangeliet

Jeg satt på jobb med musikk på øret da Marvin Gaye – fred over hans minne – besøkte øreganger og hjertet med sin egen “God is love”.

Det ble et sterkt vitnesbyrd i hverdagen som berørte meg kraftig der jeg satt og egentlig holdt på med helt andre ting. Jeg vil gjerne formidle det videre.

God is love

Oh don’t go and talk about my father
God is my friend
Jesus is my friend
He made this world for us to live in, and gave us everything
And all he asks of us is we give each other love.
Oh ya
Don’t go and talk about my father
Cause God is my friend
Jesus is my friend
He loves us whether or not we know it
Just loves us, oh ya
And He’ll forgive all our sins
Forgive all our sins
And all He asks of us, is we give each other love.
Oh ya
Love your mother, she bore you
Love your father, he works for you
Love your sister, she’s good to you
Love your brother, your brother
Don’t go and talk about my father, He’s good to us,
God is my friend
Jesus is my friend
For when we call in Him for mercy, Mercy Father
He’ll be merciful, my friend
Oh, yes He will
All he asks of us, I know, is we give each other love,
Oh ya

Er det ikke fint?

Bare en liten tanke som falt ned i hodet mitt da jeg gikk fra t-banen

Jeg kom til å tenke på en liten sak: Hvem er verdenshistoriens største vranglærere og kjettere?

Jo, det må jo være de første kristne forsamlingene i Efesos, Korint og Roma.

Disse menneskene må jo ha gått rundt og trodd at de fikk et brev som var skrevet av Paulus.

Til dem.

Nåja, det var bare en tanke.

Stora svenska synden

Morsomt. Det aller morsomste er å se de stramme snurpetrutene blant publikum.

Vi tar med del to også:

Og hvis noen går inn på youtube og ser kommentarene under snuttene, er det interessant å se hvor forbløffet amerikanerne er over svenske “open minded” kristne. Kult.

Jeg kjenner at det lugger litt

Kan noen av mine venner i Den norske kirke ta meg i hånden og forklare meg på en god måte hvordan vi kan leve med dette?

For et års tid siden meldte jeg meg inn i Den norske kirke.

Den evangelisk-lutherske statskirken.

Jeg fikk en datter døpt der, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har vært av de ivrigste hva angår kirkegang.

Likevel er det et selvstendig poeng for meg å ha en religiøs identitet, og jeg må jo innse at Den norske kirke er blant de få kirker i verden som er til å leve med. Og dessuten: som kan leve med folk som meg.

Dette går fint, tenkte jeg.

Helt til jeg ble sittende og lese litt om den store trosopplæringsreformen som kirkemøtet nettopp har vedtatt. Dette er en plan som sier noe om hvordan kirka sjæl skal gjøre den jobben som man tidligere satte skolen til å gjøre:  å lære døpte barn om Gud og Jesus og sånn.

Allerede i innledningen til planen – under kapittelet formål og oppbygging – leser jeg:

“Om dåpen sier Den norske kirkes bekjennelsesskrifter at den er nødvendig til frelse…”

Ups…

Ja, jeg vet jo at det står der, i bekjennelsesskriftene. Men jeg blir litt tatt på senga av at dette er den ANDRE setningen i dokumentet om trosopplæring. Dette er altså et prioritert poeng.

Og så sier de ikke noe mer, ut over at dåpen er “en forvandlende engangshendelse og den er et livsprogram”.

Deretter siteres Luthers lille katekisme: “Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet”.

Sukk…

Dette er innledningen til en trosopplæringsplan som retter seg mot barn. Fra null – 0 – år. Til atten.

Inni meg skriker spørsmålet:

HVORFOR STÅR DET IKKE EN ENESTE SETNING OM UDØPTE BARN, FOR EKSEMPEL I SUDAN ELLER BANGLADESH ELLER ANDRE STEDER, SOM DØR AV MALARIA ELLER FORURENSET DRIKKEVANN UTEN Å HA HATT NUBBESJANS TIL Å BLI DØPT?

Ja, jeg roper nå. Høyst udannet; ha meg unnskyldt.

Hvordan er det mulig å slå fast med en enkelt hovedsetning at “dåpen er nødvendig til frelse”, uten bruke en bisetning på å vise at vi er opptatt av hva dette betyr for de andre? Er de så vant til å fortrenge grusomheten i dette at de ikke lenger legger merke til det?

Og jeg vet jo at masse statskirkefolk jeg kjenner – sågar ordinerte prester – ikke tror på dette selv. Overhodet ikke. Likevel står det der. Hvordan kan DE leve med det?

Som sagt har jeg fått en datter døpt i Den norske kirke. Mener virkelig den samme kirken at min eldste datter – som ikke er døpt i Den norske kirke, men “bare” velsignet i en baptistmenighet – IKKE har del i frelsen dersom hele familien skulle omkomme i et flykræsj i romjula? Hva skal i så fall lillesøster tenke når hun kommer i himmelen? Skal hun sitte i en evighet og savne storesøstra si, eller ordner Gud det slik at søskenrelasjonen ikke betyr noe likevel?

Og hvilken frelse finnes for gatebarna som ble etterlatt der jentene mine kommer fra? Er det ingen frelse for dem heller?

Hvis lutheranerne mener at dette er et sant bilde av Gud og Guds frelsesplan, hvorfor i all verden tilber vi denne guden da? Nøyaktig hva er det meningen at vi skal elske?

Kan noen forklare meg det?

PS: Hvor mange flere saker av denne typen må vi tåle? Ofte blir overgrepssaker hos katolikkene satt i sammenheng med prestenes sølibat. Men kanskje skal vi spørre om det ikke også henger sammen med det synet på barn som ligger under hos kirker som finner det nødvendig å døpe disse korrupte, onde skapningene så fort de er født.

Frafallen

Vi er de frafalne

vi som slapp taket

maktet ikke lenger

klamre oss fast

til frelserens hånd

Vi vet hva som venter

fortapelsens svarte

avgrunn står klart

til å fortære svikere

som oss

Men vi faller sammen

klamrer oss fast

i hverandre

for vi har ingen andre

igjen å elske

Jeg er en biljardkule

Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Noen ganger ser jeg på meg selv som en biljardkule.

Parallellen handler verken om kroppsfasong eller frisyre. Den handler om hva som skjer med et menneske etter et kraftig sammenstøt.

Lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har kollidert med min egen tradisjon. På et tidspunkt ble konfrontasjonen så kraftig at jeg og det jeg representerer ble kasta ut av et kirkesamfunn.

Det norske Baptistsamfunn, for å være presis. De skrøyt av at de ville ha mangfold, men brukte all sin energi på å diktere enfold. Slik er det ennå. Det blir faktisk bare verre og verre.

Ikke rart du ble kasta på dør når man ser hva du står for, vil man kanskje kunne mene om meg.

Men den gangen mente jeg ikke det samme som jeg gjør i dag. Jeg har endret syn på veldig mye.

Og det er der biljardkula kommer inn.

Når biljardkuler støter sammen, skifter de retning.

Jeg skiftet retning etter sammenstøtet med tradisjonen. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten sammenstøtet, men jeg ville neppe vært der jeg er i dag.

Kanskje er det derfor jeg føler så stor avstand til dem som bare har rulla gjennom og forlatt tradisjonen uten sammenstøt; de har fortsatt i en helt annen retning enn jeg.

Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med retningen til tradisjonen jeg kolliderte med også. Forfengeligheten min liker å tenke at jeg – vi – endret den. Men dessverre ikke til det bedre.

Vi som fornekter sannheten… eller tenker litt annerledes, som det også heter

Det finnes en kristelig formulering som mer enn noen andre kristelige formuleringer røper forakten for annerledestenkende.

Og denne formuleringen er: “de som fornekter sannheten“.

Hørt den før?

Det har jeg, mange ganger. Så mange at jeg har begynt å legge merke til den. Jeg merker meg hvem som bruker den, hvem den brukes om og hva den er ment å uttrykke.

Sannhetsfornektelse er et begrep som ofte brukes av konservative og fundamentalistiske kristne.

Den brukes om alle som tenker eller tror annerledes enn dem selv.  Fortrinnsvis i spørsmål som berører dogmatikken.

Men dette er jo ren manipulasjon. For det “sannhetsfornekterne” i virkeligheten har gjort seg skyldige i, er å tenke annerledes i trosspørsmål enn dem som har erklært seg selv for å være rettroende.

Man fornekter ikke sannheten, man bare tenker annerledes om hva som er sant.

Ved å stemple annerledestenkende og -troende som sannhetsfornektere, oppnår kristne to ting: Man understreker sitt eget sannhetsmonopol, og man stempler motivene og karakteren til dem som tenker annerledes.

Det handler om et slags verbalt kjetterbål, konsentrert i et enkelt begrep.

Jeg mener det ikke kan bli snakk om noen ordentlig dialog før man er villig til å anerkjenne også den andre som genuint sannhetssøkende og likeverdig. Da må man slutte å mistenkeliggjøre den andre ved å hevde at man står overfor en som fornekter noe.

Men kanskje man egentlig ikke ønsker dialog?