Rosa pastellengler for rosa pastellprinsesser

Det kan være søtt når vanlige småjenter på fem år tar på seg tyllkjoler og leker eventyrprinsesser. Det er absolutt ikke søtt når monarkens eneste datter – en voksen dame på mangeogtredve – gjør det samme.

Forleden hevdet jeg at det er usmakelig når en prinsesse med madrassene fulle av privilegier fronter et livssyn med individuelle skytsengler.

En god venn påpekte over en øl at det kanskje ikke er opplagt hvorfor et slikt livssyn er så uspiselig i møte med nød og lidelse.

Jeg er enig, jeg anstrenger meg ikke nok for å forklare sammenhengen. Men heldigvis kommer teologiprofessor Notto R. Thelle meg til unnsetning. Han etterlyser de de underpriviligerte i de priviligertes engleunivers, med et resonnement som bærer selv uten vinger.

Man sier så kjekt at man forfekter et holistisk menneskesyn, et helhetssyn. Men samtidig er ethvert imperfekt trekk utestengt fra helheten. Og i hvert fall finnes det ikke noe rom for å erkjenne et deltakelse og ansvar i andres lidelse – medlidenhet.

Jeg synes jo jeg hører englesvaret: Det som er sant for meg, behøver ikke være sant for deg. Og motsatt.

Jovisst, men poenget her er ikke hva som nødvendigvis er faktisk sant (det får vi jo aldri vite likevel), men hvilke VERDIER som formidles underveis. Religiøse verdier testes på hvordan de forholder seg til menneskelig lidelse. Ikke bare egen lidelse, men primært andres lidelse.

Jeg registerer at dette er utenfor kniseenglenes interessefelt. Her gjelder bare eventyret. Det rosa eventyret.

Så derfor: Takke meg til engleprinsessens svigerinne. Kronprinsessen legger for dagen et modent, seriøst trosengasjement som faktisk strekker seg ut over slottsbalkongen og ned til bymisjonens bakgater.

Bibeltro dødsdom

Kristendom er en religion med et iboende potensial for vold.

Fra det amerikanske bibelbeltet kommer et talende eksempel. Her har jurymedlemmer i en straffesak brukt gammeltestamentlige bibeltekster for å begrunne en dødsdom.

Vårt Land omtaler saken her.

Selvsagt vil norske kristenfundamentalister ta avstand fra en slik bibelbruk, når den settes på spissen i den aktuelle saken. Men du får dem ikke til å ta avstand fra de religiøse miljøene som fostrer slike holdninger. Og du får dem ikke til å ta avstand fra selve bibelsynet som ligger til grunn.

Mon tro hva norske kristenfundamentalister ville gjort hvis de selv hadde hatt anledning til å avsi dødsdommer?

Amnesty International protesterer mot at religiøse tekster trekkes inn i rettsprosesser. En slik bruk av religion er fryktelig gal, enten det skjer i USA eller i Iran.

Takk Gud for den sekulære stat.

PS: Jeg skriver mer om voldsideologi med kristen forstavelse her.

Skytsengler, glansbilder, prinsessen og menn som går på vannet

Prinsesse Märtha A/S sitter på Skavlan og kniser seg gjennom Skandinavias pinligste boklansering dette årtusenet.

Hun framstår  ureflektert, kunnskapsløs og useriøs. Et menneske som ikke har måttet bekymre seg for egne privilegier, økonomi eller muligheter en eneste dag i sitt liv, velger seg en forklaringsmodell på tilværelsen som forutsetter individuelle skytsengler.

Prøv å dra den i Darfur eller på plata.

Märtha A/S sier hun tror på engler. Hun tror på spøkelser. Hun tror egentlig på alt, til og med ufoer hvis noen skulle komme på å spørre.

Sprøtt, ikke sant?

Men så har hun da også en far som erklærer offentlig at han tror en mann i 30-årene kan gå på vannet.

Når kristne renner over av hat

“Hvis du er glad i muslimer så flytt til Bagdad. Politisk korrekte idiot!”

Dette utsagnet er signert med fullt navn og sendt personlig til pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund.

Foranledningen er at Brun-Pedersen uttalte seg positivt om Kongens besøk i en moské, samtidig som han mener den samme kongen bør være mer forsiktig med å blande sin egen religiøse overbevisning med rollen som monark.

Det siste kan man selvsagt diskutere, men det interessante i denne sammenhengen er at Brun-Pedersen kan melde om en etterfølgende tsunami av hat og trusler fra kristne mennesker som ikke engang gidder å ta bryet med å anonymisere seg selv.

Brun-Pedersen kalles en “stinkende landsforræder” og “sindssyg” (bibelbeltemyke konsontanter?). I tillegg skal arbeidsplassen hans – Humanismens hus – sprenges i lufta og landets statsminister – som leder en “satanistregjering” – skal likvideres.

Dette kommer fram i avisa Vårt Land.

Den samme avisa holder seg med et debattforum: Verdidebatt.no. Konkurrenten borti Bergen – DagenMagazinet – har sitt motstykke i Kristenblogg.no. I tillegg har vi bloggytringer og leserbrev som i sum bekrefter inntrykket av at det såkalte “Kristenfolket” har en nokså påtakelig brun stripe i buksa, for å si det sånn. Mine egne erfaringer – også her på bloggen – er med på å bekrefte det samme.

Biskop Tor B. Jørgensen har fått så hatten passer for å påpeke det samme. Det kan altså synes som at kritisk offentlighet om  rasistiske, voldsromantiserende, hatefulle, truende og fascistiske trekk i kristenfolket, anses som et større problem enn brungrumset i seg selv.

Spørsmålet er hvordan en påstått tro på Jesus Kristus kan føre til hat, rasisme og trusler. Jeg har ikke noe fasitsvar, men nettopp ved å erkjenne slike trekk hos “oss selv”, blir vi også fylt med nyanserende ydmykhet når vi ser tilsvarende fanatiske trekk i ANDRE tradisjoner.

Når noen kan hate i Jesu navn, kan de også hate i Allahs navn. Eller Buddhas navn. Uten at dermed hele historien om religionen er fortalt, og uten at noen av religionene dermed diskvalifiseres. Det blir bare mer forståelig.

Det vi trenger å innse, sånn til å begynne med, er at vi ikke er bedre enn dem.

Og dessuten må vi innse at også kristendom er er en religion med et voldelig potensial. Med andre ord: Volden, hatet og undertrykkelsen er ikke bare kjettersk avvik fra kristen lære. Kimen ligger der, i selve rettroenheten.

Og nå: Pause. Pustepause.

Et godt menneske jeg kjenner, sier er sted at livet er “en pause mellom det å bli og det å ha vært”.

Hvis det er sant – og i en viss forstand er det jo sant – burde vi kanskje passe på å hvile mer mens vi ennå har sjansen.

Vi må puste ut. Og puste inn.

For denne pausen som kalles livet, er den eneste muligheten vi har til å puste mellom evighetene.

Ikke rart at pust står så sentralt i flere av religiøse tradisjonene. Pust og pusteteknikker er kjernen i bønne- og meditasjonsteknikker både i øst og vest. Pusten tillegges en direkte religiøs betydning, ikke bare i kristendom, men også for eksempel i taoisme.

Ånd er pust, bokstavelig talt.

Vi tar med oss Johannesevangeliet, 20, 19- 23:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det var kanskje ikke så dumt likevel

Tankevekkende. Og temmelig overbevisende.

Jesus er død. Leve Jesus. In the ghetto

Minstemålet må være at Jesus er like levende som Elvis. Såpass må man nesten kunne forlange.

For de aller fleste kristne er det et grunnleggende dogme å si at Jesus lever.

Jesus er oppstanden og lever. Uten at dette er oppfylt, kan han ikke være veien, sannheten og livet.

Hvem kan vel være selve livet når man er død?

Godt spørsmål, egentlig.

Men et like godt spørsmål er dette:

Hva mener vi med å si at Jesus lever?

Herunder:

Hva slags liv er det snakk om? Hva må man egentlig tro på for å kunne hevde at Jesus lever – og at han dermed kan fylle rollen som vei, sannhet og liv, enten det er i bestemt eller ubestemt form?

En ting er sikkert: Jesus er ikke levende i den forstand at han bor i et rekkehus, ser på gullrekka hver fredag og går på jobben hver mandag. Han er ikke noen Ånden som går i blå trikot – mannen som ikke kan dø, men som er desto hardere mot de harde.

Mennesket Jesus døde i vitners nærvær. Så skal han etter sigende ha gjenoppstått – men allerede der er det tvetydig hvilken form det er snakk om.

På den ene siden er han fysisk, slik at Tomas kan få berøre naglemerker og så videre.

På den andre siden kan han gå gjennom vegger, plutselig dukke opp, plutselig forsvinne og plutselig være gjenkjennelig.

Fortellingene om den oppstandne Jesus oser lang vei av at øyenvitnene og historieskriverne egentlig ikke begriper hva de er vitne til.

Ånd? Sjel? Legeme?

Myte? Legende? Dokumentar?

Jesus lever, ja visst.

Elvis Presley lever også. Lenge etter sin død. Jesus har vært død lenger enn Elvis. Til tross for dette, er Jesus fortsatt mer levende enn Elvis.

Både Elvis og Jesus lever i åndelig forstand. Noe lever etter dem. De er levende, i den forstand at en masse mennesker fortsatt kjenner intimt på nærværet deres i sitt eget liv.

Noen tilhengere bærer Elvis eller Jesus i hjertet med kjærlighet og respekt for hva de to mennene representerer. Andre tilhengere mangler denne respekten. Sånn er det vel alltid.

Alt dette har Elvis og Jesus til felles, selvfølgelig i ulik grad.

Men spørsmålet er om Jesus har noe annet i tillegg, som Elvis ikke har.

Gullkalver, avguder og Jesus

Det hjelper ikke om du kaller gullkalven din for Jesus. Han er like fordømt en avgud.

Lite er mer foraktet og forhatt blant de rettroende enn avgudsdyrkelse.

Smak på ordet en gang til: Avgudsdyrkelse…

Vokse det ikke fram bilder av ville, halvnakne barbarer som danser ekstatisk rundt obskønt utskårede treskulpturer? Den nattsvarte villskapen som kristne, vestlige, hvite misjonshelter våger å se rett i svartøyet, trommer suggererende i øregangene.

I bakgrunnen synger også beretningen om israelittenes dans rundt gullkalven, den gangen de hadde mistet tålmodigheten med Jahve.

I kristen tenkning sorterer all religiøsitet uten eksplisitt kristen terminologi under begrepet avgudsdyrkelse, ledsaget av en helliggjort respektløshet og nedlatenhet.

Det er helt kostnadsfritt å si at Buddha er feit og at Muhammed er pedofil. Naturreligion blir til hekseri, djeveldyrkelse og så videre. Alt som ikke er kristent, defineres inn i mørket.

Men er kristne virkelig vaksinert mot avgudsdyrkelse? Er det slik at du unngår avgudsdyrkelsen så lenge du kan gi gudsbildene dine riktig navn og plassere dem innenfor en autorisert tradisjon?

Så lenge du sier at du tilber Jesus – at du tror på treenigheten og at den kristne guden er ene og allmektig – så er du trygg, liksom?

Jeg tror ikke det er så enkelt. Det blir stadig tydeligere for meg at det er mulig å gjøre Jesus til en avgud, en 24 karats gullkalv.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår blant annet når man tenker instrumentelt om det guddommelige, når man tenker at Gud – og Jesus – er noe man kan forstå, plassere og bruke til å fremme sin egen agenda og sak.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår i det man reduserer Gud til å være det øverste vesen i et virkelighetshierarki.

Og kanskje mest aktuelt: Det er avgudsdyrkelse å gjøre en bok til en gudegitt manual og fasit for både himmel og jord.

Avgudsdyrkelse handler om å gi etter for trangen til å begrepslegge det ubegripelige.

Kristen avgudsdyrkelse handler om å bruke Jesus som trussel: Bare vent til han kommer igjen, så skal vi se hvem som ler best…

Avgudsdyrkelse – også kristen avgudsdyrkelse – handler om å forveksle gudsbildet med Gud, å forveksle menneskeskapte dogmer med endegyldig sannhet. Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å gjøre myter og bilder til dokumentariske fakta.

Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å tenke at Gud er noe som eksisterer.

En pinlig, pinlig fiasko

Jeg  sa det! Jeg sa det! Allerede da jeg kom ut av valglokalet sa jeg det!

Jeg sa: Dersom den amatørmessige – men selvsagt velmenende – fomlingen som jeg møtte her inne, er representativ for hvordan kirkevalget generelt avvikles, er det duket for en demokratisk skandale. Valget i Iran (hvor det også er prestestyre) er plettfritt gjennomført sammenliknet med dette.

Dessverre fikk jeg rett. Nå viser det seg at kirkevalget ufrivillig har kvotert inn folk med etternavn som begynner på en tidlig bokstav i alfabetet.

OK, jeg kan være for kvotering av kvinner, samer, homofile, eldre, ungdommer, norsk-pakistanere, finnmarkinger, nynorskbrukere, kroppsarbeidere, akademikere og andre som må til for at en demokratisk forsamling skal være representativ.

Men jeg er så definitivt MOT kvotering av Abrahamsen og Bendiksen.

Vårt Land skriver om dette her.

Heldigvis er det mulig å skåre billige poenger på slike situasjoner. Her er mitt bidrag:

Den mest betryggende formen for statskirkedemokrati innebærer at man stemmer på det partiet man ønsker skal danne regjering og utnevne kirkestatsråd. That’s it.

Den norske kirke er en statsinstitusjon og er allerede under betryggende demokratisk kontroll. Trond Giske – ennå er det ham – kan utnevne de biskopene han finner mest egnet, basert på det demokratiske mandat han faktisk har.

NAV – arbeids- og velferdsetaten – er også en statsinstitusjon. Men ingen ville vel drømme om å foreslå at vi skal ha direktevalg på trygdesjefer!

Kloke ord fra en som er klokere enn jeg

Buddhisme og kristendom ligger egentlig ikke så langt fra hverandre. Men da snakker vi om mystikken og ikke om dogmatikken. Mener Jon Fosse – forfatter.

I Vårt Lands evige serie “min tro” hver lørdag, er turen denne gangen kommet til den feirede forfatteren og dramatikeren Jon Fosse. Han har et overdrevet rykte på seg for å være ateist, er medlem i statskirken under tvil, og står under innflytelse av kvekerslektninger, zenbuddhisme og en kristen mystiker som Meister Eckhart.

- Mystikk er på mange måtar det motsette av dogmatikk (…) Dogmatisk sett kan aldri ein kristen og ein muslim bli einige. Men i mystikken kan dei bli einige, sier Jon Fosse i intervjuet.

Fosse nekter å beskrive Gud.

- Du får ikkje meg til å seie kva Gud er. Så stygt bannar eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg. Men dersom eg skulle bruke eitt ord på å seie noko om Gud, så ville eg seie det “ukjende”, sier forfatteren til Vårt Land.

Derfor reagerer han med allergi på alle de overforenklende ordene som særlig protestantisk kristendom bruker på å beskrive Gud, med den største selvfølgelighet, som om Gud lar seg beskrive.

Og med ordene kommer også brutaliteten. Ideen om fortapelse for alle som tror dogmatisk “galt”, kaller han for voldelig. Rett og slett.

- Spørsmålet om frelse og fortaping er vel ein av tinga det er vanskeleg å snakke seg vekk ifrå, og ein av grunnane til at eg ikkje vil rekne meg som kristen. Eg har ikkje tru på fortapinga.

Frelse, derimot, kan Fosse akseptere:

- Eg trur på frelse, i en viss forstand. Eg trur vi kjem attende dit vi kjem ifrå. Vi kjem frå Gud, og vi går til Gud. Men frelse gjennom Kristus seier meg ingeting, like lite som frelse gjenom Buddha.

Jon Fosse finner mening i å tenke at Gud er utenfor det værende, og at han er felles for alt som er. Derfra er det ikke langt til en zenbuddhistisk livsforståelse som sier at alt som finnes, har en sjelelig kvalitet. Og det er heller ikke langt til kvekernes ide om “det indre lyset”, at det er noe av Gud i hvert menneske.

Han foretrekker også kvekernes stille bønn – og zenbuddhistenes begrepsløse meditasjon – framfor artikulerte bønner til en personlig gud. Ordene kommer i veien, mener en av våre fremste ordkunstnere

Jeg refererer disse utdragene av intervjuet med Jon Fosse fordi jeg kjenner meg så godt igjen, samtidig som jeg beundrer nivået på refleksjon og formulering.

Mye av Fosses tenkning finner gjenklang hos andre  som jeg lener meg til også. Meister Eckhart er nevnt allerede. Dialogen mellom Thomas Merton og Dr. D.T. Suzuki reflekterer mye av det samme, i likhet med Raimon Panikkar.