Hils på metafariseerne

Mange av dagens fariseere tror de følger Jesus, også i hans oppgjør med fariseismen. De er metafariseere.

Dette ble så klart for meg etter å ha postet, debattert og grunnet over forrige bloggpost om kristne prester som inntok en lite smigrende presterolle også når de selv ble aktører i en parallell hendelse med lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Prestene opptrer menneskelig, påpekte Monica.

Ja, nettopp!

Hvis Jesu lignelse er allmenngyldig, er den gyldig også i dag. Det hjelper ikke engang å ha lignelsen helt framme i pannebrasken; man er – som Grundtvig sa i en helt annen sammenheng – menneske først, kristen så.

Det samme kan man si om den polemiske fronten mellom Jesus og det religiøse establishmentet: Fariseere og skriftlerde.

Det handlet da som nå om fronten mellom åndelig dynamikk og menneskefokus på den ene siden – og rigid, religiøs elitisme på den andre.

Hvem er fariseere i dag? Antakelig dem som tror de kan lese seg til endegyldig sannhet i en bok, og som gjør det til en fromhetsøvelse å legge byrder på andre mennesker.

Det hjelper ikke at de kaller seg Jesus-troende. De er metafariseere.

Det var dette med liv og lære

Nedslående, men tankevekkende sak i Dagbladet i dag:

90 prosent av prestene gikk rett forbi skadet mann

Det dreide seg om et rigget eksperiment hvor forskere ville se hvordan prestene reagerte når de passerte en skuespiller utkledd som en bevisstløs, skadet person.

Prestene hadde sågar nettopp forberedt en preken over teksten om den barmhjertige samaritan.

Man kan jo fristes til å tro at kristendom ikke virker, simpelthen.

Nå står det ikke noe i saken om hvorvidt prestene er selverklært “bibeltro” eller ikke. Min intelligente gjetning peker i retning av at det ikke spiller noen rolle.

Jeg vil ikke kalle meg noe

Nei.

Jeg vil ikke kalle meg noe.

Jeg vil ikke kalle meg “kristen”.

Eller “taoist”.

Eller “agnostiker”.

Eller noe sånt.

Det er en viktig ingrediens i det store bedraget, at mennesket blir – eller er – hva det kalles.

Hva det kaller seg selv. Og hva andre kaller det.

Jeg har en god venn som av “gode” kristne får en nådeløs beskjed om at han står for “noe som er så langt fra kristendom som det er mulig å komme”.

Det motsatte, altså. Er det satanisme, eller er det enda verre? Ikke vet jeg, men hans eneste forbrytelse er å insistere på at Gud elsker ham. Så hva er dette motsatsen til?

Jeg har selv opplevd mange ganger å bli fratatt kristennavnet.

Slik noen river svømmeknappen av deg bare fordi du kaver litt før du er i land etter tjuefem meter.

Jeg husker ennå hun svømmelæreren i Nadderudhallen. Hun syntes det var god pedagogikk å hindre oss i å gripe redningsstaken som hun holdt foran oss. Kanskje lærte vi å svømme, men prisen vi betalte, var en seiglivet vannskrekk.

Hadde det enda vært en gulrot.

Først nå er jeg i stand til å gå på vannet.

Og jeg skjønner mindre og mindre hvorfor noen tilber en gud som drukner folk.

Gud velsigne Statens Religionsvesen

Jeg er veldig glad for at vi har en statskirke i Norge, og at den fyller rollen som et “statens religionsvesen”. Hvem skulle ellers gravlagt frie, tenkende mennesker i dette landet?

Det føles likevel litt rart å skrive dette, siden jeg er oppdratt til å tenke helt annerledes. Men prosessen fortsetter. Det er spennende.

Når jeg bruker uttrykket “statens religionsvesen”, er det selvsagt for å erte. Jeg knabber de rettroendes verste skjellsord rett foran nesa deres.

Det vil si – det verste skjellsordet er nok “politisk korrekt”, som brukes til å legitimere avsky for dem som er tilhengere av en menneskerettsbasert etikk. Så derfor, “statens religionsvesen” er det nest verste skjellsordet i de rettroendes vokabular.

Skjellsordet refererer i første rekke til at kirken blir styrt politisk – av en regjering som utgår fra et demokratisk flertall som som også består av folk som ikke hater homser, unnskyld, hater synden.

Mange mener at statskirken ved å være politisk styrt og statlig finansiert beveger seg bort fra sitt evangeliske grunnlag og dermed blir en allmennreligiøs seremonietat som i ett og alt “følger tidsånden”.

Av denne grunn – eller, rettere sagt, fordi de hater homser, unnskyld, hater synden – er misjonsfolket på full fart ut for å starte egne frikirkesamfunn.

En gang i tiden ville jeg også ment at statskirken står i veien for sann religionsfrihet og at staten i sitt vesen skal være sekulær og livssynsnøytral. Og rent prinsipielt og teoretisk står jeg vel ved det fortsatt.

Men på den annen side: Hvem skal ivareta livsritene og vanlige menneskers åndelige behov om ikke statskirken gjør det? Frikirkesamfunnene er jo stort sett bare opptatt med å støte folk ut om de ikke lever opp til deres rigide, selvrettferdige standard. Ingen jeg kjenner har en sjans der i gården, ikke engang til å bli begravet med mindre de vil akseptere massiv biografisk løgn under bisettelsen.

Statskirken er ikke verdifull på tross av at den er et “statlig religionsvesen”. Nei, det er nettopp i denne egenskap at statskirken er verdifull.

Selv om jeg vil foreslå et noe mer positivt begrep for å understreke poenget: En felles, offentlig åndelighetstjeneste.

Kan man være Jesu Kristi kirke med et slikt utgangspunkt og en slik ambisjon? Ja, så absolutt. Faktisk i mye større grad enn de lukkede kretsene av rettroende som først og fremst definerer sitt forhold til andre mennesker gjennom å erklære forakt for troen og spiritualiteten deres.

En sann kirke er i sannhet universell, universalistisk og pluralistisk. Den hjelper mennesket til å nærme seg det guddommelige, et behov som et flertall av oss i første rekke kjenner i livskriser. Når vi står der og har fått livet i trynet, er det et åpent, reflekterende religionsvesen vi trenger, ikke en lukket klubb av egenerklærte rettroende.

Men for all del: Den norske kirke har en lang vei å gå før den fyller denne funksjonen på en fullgod måte.

Slik løser vi problemet med snikislamisering, enkelt som bare det.

Huff og huff, nå kommer muslimene og tar oss. Snart er vi snikislamisert, alle som én. Eller heter det snikislamifisert?

Uansett hva det heter, frykten bunner i den angivelig voldsomme innvandringen av muslimer fra muslimske land, samtidig som disse muslimene visstnok formerer seg som… nåja. De får gjerne flere barn enn etniske nordmenn.

Når nordmenn får mange barn, kalles det å hegne om familieverdier. Når muslimer får mange barn, handler det om å skaffe seg verdensherredømme. For noen ganger framstilles det nemlig som disse snikene – muslimene – har en konspirativ, samlet agenda som går ut på å erobre Europa med en strategi som best kan beskrives som en trojansk hest av barnefødsler med påfølgende selvmordsbomberislamistindoktrinering.

Det er ille. Ja, det er forferdelig ille. Det er så ille at ledende politikere ikke klarer å bestemme seg for om det er radikal islam eller radikal islamisme vi skal frykte. Ingen av begrepene er definert, men ille er det opplagt.

Hva skal vi stille opp med mot slikt? Hvordan kan vi unngå at vårt elskede, kjære, kristne Norge blir en snikmuslimsk stat i full blomst om mindre enn hundre år?

Jo, det er enkelt:

Vi åpner grensene og slipper inn horder med:

hinduer

buddhister

sikher

jøder

katolikker

ateister

ortodokse

bahaier

evangelikale

og så videre.

Verre er det faktisk ikke.

Avkristning av Norge – det er jeg for. Fullstendig!

De maser og maser – senest på KrF-landsmøtet i helgen – om at Norge bevisst og systematisk blir “avkristnet” av den gudløse Jensregjeringen. Når jeg tenker over saken, må jeg innse at jeg er helt og holdent tilhenger av avkristningen. I Jesu navn!

Den påståtte avkristningen spinner rundt noen få symbolsaker. Vi tar dem fritt etter hukommelsen:

* Den nye ekteskapsloven som gir samkjønnede par like rettigheter som heterofile.

* Nye formålsparagrafer for skole og barnehage som avvikler disse institusjonene som instrument for statsreligionen og i stedet betoner fellesverdier i ulike livsanskuelser, i tråd med det mangfoldet som faktisk er representert blant barna og i elevmassen.

* Et religionsfag som formidler kunnskap og refleksjon i stedet for å indoktrinere.

* Trosfrihet i praksis også for andre religioner enn kristendom.

* Liberalisering av bioteknologiloven.

* Avvikling av statsreligionens særrettigheter og posisjoner for eksempel i forsvaret og helsevesenet.

Og så videre. Det er sikkert mer.

På den andre siden presser den påståtte “snikislamiseringen” seg på, og den generelle framveksten av hor, hedenskap og sædløyse i radio og teve, i form av bannskap, homoerotikk, vanlig erotikk og så videreunderstreker bildet av en nasjon i frafall. Men alt dette er bare et bakteppe som forsterker avkristningsangsten.

Jeg møter påstanden om avkristning nokså ofte, og det blir stadig tydeligere for meg at DET ALLER MESTE AV DETTE ER JEG FOR. VELDIG FOR!

Ikke fordi det vil innebære en avkristning i den betydning at Herren Jesu evangelium fortrenges til den andre siden av Svinesundbroen. Nei, tvert imot. Den påståtte avkristningen – som oppsummert og i kortversjon innebærer at man innrømmer andre de samme rettighetene som man selv nyter godt av – går inn i selve kjernen i Jesu tenkning.

Jeg har vært for avkristning hele mitt liv. Og far min før meg. Den gangen før avkristningen begynte, kunne han ikke undervise i kristendom i den offentlige skolen fordi han ikke tilhørte statskirken. Nå har heldigvis avkristningen kommet så langt at dette ikke lenger er et problem.

Så derfor: Takk og lov for avkristningen!

Amen

PS: Noe av det rareste jeg ser, er frikirkeledere som for mindre enn en mannsalder siden ble tungt diskriminert av den “kristne staten”, men som i dag hyler og skriker for å bevare den tenkningen som gjorde de statslutherske privilegiene mulig.

Nå må vi snart lære å sette pris på rasistene

Jeg leser at det bør kvalifisere til en ytringsfrihetspris å fremme standpunkter som de aller fleste har forlatt til fordel for noen som er bedre. OK, da må vi snart gi Fritt Ord-prisen til en ordentlig rasist.

Nina Karin Monsen er en konservativ filosof som nylit er tildelt Fritt Ords pris. Det er omdiskutert. De som forsvarer at Monsen fortjener en slik pris, påpeker at hun “tør” å stå for standpunkter som flertalelt har forlatt.

Monsen har de siste årene gjort seg gjeldende som en av de hardeste kritikerne av en ny, felles ekteskapslov med tilliggende herligheter.

Selvsagt har Monsen all rett til å ytre seg. Og hun ytrer seg uredd. Står som en urokkelig laksetrapp midt i motstrømmen. Det skal hun ha.

Men kvalifiserer det dermed til en pris?

Og er det nødvendigvis begrensende for ytringsfriheten å stille spørsmål ved denne tildelingen selv om hun ytrer seg som hun gjør?

Hvis det skal kvalifisere til en ytringsfrihetspris å argumentere gammeldags og motstrøms, blir det vanskelig å argumentere mot kandidaturet til Vigrid eller dem som måtte ta til orde for fortsatt sterilisering av tatere.

Selv fikk jeg Monsen midt i trynet da hun hevdet at det ikke er mulig å basere en foreldrerelasjon på jus, uten biologi. Det er for det første dokumenterbart galt. For det andre er det ekstremt krenkende overfor svært mange mennesker.

Spørsmålet er om man fremmer det frie ord ved å si innmari dumme ting, eller om begrepet “fritt” også har en kvalitativ dimensjon som bør innfris.

Remiks

Remiks

gamle guder synger

sørgesalmen om igjen

Som å lære å sykle

det kan ikke gå galt

men rundt

i en ny verden som skinner

i digital perfeksjon

med sømløse skjøter

mellom dette og hint

Jeg ser det tydelig nå: Spørsmålet er feil stilt

Plutselig så jeg det helt klart. Takket være Monty Python og en god venn som har greie på den slags: Det gir ingen mening å etterspørre meningen med livet.

Vi liker å tenke at ikke bare alle religioner, men alle livssyn og livsanskuelser som sådan, møtes ved en fellesnevner formulert i spørsmålet:

Hva er meningen med livet?

Men så – midt i en samtale – så jeg plutselig blindveiskiltet som sto kamulfert inne i det ustelte krattet i veikanten. Det er her vennen kommer inn med sine kloke innspill som alltid veier opp for den lette hodepinen dagen etter.

Det jeg så så tydelig, er ikke problemet knyttet til de mulige svarene på et sånt spørsmål. Her varierer jo som kjent preferansene.

Nei, problemet er knyttet til spørsmålet som sådan. Spørsmålet er feil stilt, som Gro brukte å si når hun skulle dressere journalister.

Begrepet “mening” er jo knyttet til vår forståelse, vår kategorisering av virkeligheten. Mening er en ide vi skaper. Men vi spør – særlig i kristendom – som om mening er noe objektivt som “finnes” utenfor oss selv.

Plutselig gikk det opp for meg at det å spørre etter “meningen med livet” står i veien for å finne den. Trangen til å finne meningen med livet er en del av den illusoriske klamringen som hindrer oss i å våkne opp.

Det er her Monty Python kommer inn. Filmen “The Meaning of Life” kan ses nettopp som en absurd illustrasjon på “meningsløsheten” som ligger i “mening”.

Kanskje er det derfor den er så morsom?

Tenkte jeg det ikke: Nettet kan brukes til mer enn ENDEtidspofetier

Det finnes fromhetspornografi. Og det finnes vanlig pornografi. Her er en artig nyhet fra Vårt Lands nettutgave:

“Religiøse ser mer porno enn andre. Jo mer religiøs og konservativ man er, desto mer surfer man på porno. Det viser en ny undersøkelse om amerikanske pornovaner. Mormonstaten Utah topper listen over flest pornokonsumenter, skriver svenske Dagen. Gjennomgangen av en av de største amerikanske pornonettsidenes kunder viser at pornointeressen er større i stater hvor innbyggerne er religiøse og konservative, skriver Sydsvenska dagbladet.”

Fantastisk. Og videre:

“I delstater hvor homofile ekteskap er forbudt, ser porno ut å være ekstra populært. Der konsumerer innbyggerne 11 prosent mer porno på nettet enn i andre delstater. Unntaket for de religiøse pornoentusiastene er en større respekt for hviledagen. I de mest religiøse regionene tegnes det færre pornoabonnement på søndager.”

Ja, man skal holde hviledagen hellig, altså.

“Undersøkelsen av pornovanene er gjort av forskeren Benjamin Edelman er publisert i Journal of Economic Perspektive. Han kom fram til resultatene ved å se på opplysningene om salgene og kundenes postnummer i pornosidenes kunderegister.”

Auda. Skikkelig forskning er det også. Vanskelig å vri seg unna denne når man har buksene på knærne.

Jeg ler og ler og ler og ler og ler og ler. Ytterligere kommentarer er omtrent like overflødige som dialogen i en pornofilm.