Allmakt, avmakt eller allmenngyldighet - hva skal vi egentlig tro om Gud?

Gud er allmektig, påstår kristne flest. Og milde skaper, så sinna noen av dem blir om noen pirker borti en slik forestilling.

Tidligere har jeg skrevet om allmaktsbegrepet og påpekt at en teist - altså en tilhenger av et personlig gudsbilde - må foreta et valg mellom allmakt og godhet, så lenge det finnes lidelse blant mennesker.

Allmakt - i betydningen all makt i himmel og på jord - innebærer at det ikke er noen differanse mellom vilje og virkelighet. Det som er Guds vilje, er også virkeligheten. Så når barn dør av kreft tross intens forbønn, eller uværet dreper hundre tusen mennesker i Burma, BØR dette få konsekvenser for den som framholder allmakt som en egenskap ved Gud.

Jeg har i flere sammenhenger drøftet allmaktsbegrepet med kristenfolk. Og det slår meg hvor mye mer opptatt mange er av å bevare forestillingen om guds allmakt enn om guds godhet. Bare Gud fortsatt kan være allmektig, er de villige til å unnskylde de groveste unnlatelsessynder. “Gud har en plan som ikke vi overskuer.” “Døde barn kommer jo rett til himmelen.” “Det er nok en større mening med det.” “Gud har gitt oss fri vilje og lar derfor være å blande seg inn og avverge konsekvensene av menneskers ondskap.”

Og så videre.

Alt dette for å beskytte ideen om allmakt, som av en eller annen grunn er så viktig å fastholde.

Jeg spør: Hvorfor ikke snu på det? Hvorfor ikke si at Guds godhet er overordnet ideen om allmakt? Det er helt i tråd med Jesu forkynnelse om Guds rike, som skal kjennetegnes av glede, rettferdighet og fred. Som Paulus oppsummerte det, i Romerbrevet, 14,17: “For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. “

For meg er det viktigere og riktigere å tro på en gud som er god enn en gud som har masse makt.

Jeg tror det bidrar til forvirring at Gud har fått en stadig mindre arena å utøve sin allmakt på. Før i verden, i bibelsk tid og før, var Gud den direkte årsak til det meste som skjedde, ikke minst naturfenomener. Jordskjelv, storm, flom, tørke, fødsler, sykdom, død - alt var resultater av Guds allmektige gjerninger. Det var Gud som sto bak, helt direkte.

Det moderne mennesket tenker ikke slik. Ja, noen forstår fortsatt Gud som en bakenforliggende skaper, en diffus første beveger med copyright på universet, men når tsunamien skyller bort strendene i Sørøst-Asia, vet vi at det er høyst forklarlige naturkrefter som er i spill. National Geographic og CNN viser oss alle detaljer i finurlig, tredimensjonal datagrafikk hvordan spenninger i jordplater på havbunnen utløses i skjelv som skaper dødelige kjempebølger.

Det er ikke lenger Gud som er forbanna. Det er naturen som gjør det den kan best, være naturlig.

I vår tid er Guds handlingsrom for praktisert allmakt redusert fra naturlighet til overnaturlighet. Altså, det er gjennom en overnaturlig helbredelse - for eksempel - at Gud forventes å demonstrere sin allmakt. Og bare der.

Fra å være den allmektige herskeren over en utemt og nådeløs natur, er Gud tryllekunstneren som oppviser sin allmakt gjennom å sette naturlovene til side mirakuløst.

Dette skjer svært sjelden. Det hender at mennesker blir mirakuløst helbredet, ja, men ikke ofte nok - og ikke systematisk nok - til at det overbeviser om at det står en allmakt bak gjerningen. Dermed forvitrer allmaktsbegrepet mellom fingrene våre, og blir en øvelse i sta dogmatikk.

Bibeltekstene er fulle av paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke veldig vanskelig å finne støtte for et gudsbilde som IKKE er allmektig, dersom man har vilje og mot til å lete. Vi trenger ikke gå lenger enn til 1. Mosebok, kap. 2, vers 2-4, hvor det står:

“Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.”

Hva står det? Jo, at GUD HVILTE!!

Men hvis Gud er allmektig - altså besitter ALL MAKT - hvordan kan det ha seg at han blir sliten?

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er dette erfaringsbasert: Utmattelse etter en lang arbeidsuke, er et tegn på alt annet enn allmakt.

Tror jeg på en Gud som kan bli sliten? Som trenger å sette seg nedpå litt?

Eller en Gud som blir sinna, som mister fatningen? Flere steder i bibelen står det om Guds vrede, sorg, fortvilelse, vemmelse og så videre. Et svært menneskelig følelsesliv.

Men slike følelelser handler alle om frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Den som er allmektig, trenger ikke bli sint eller lei seg. Følelser som dette oppstår når man IKKE ER HERRE OVER SITUASJONEN, NÅR DET OPPSTÅR ET GAP MELLOM VILJE OG VIRKELIGHET.

Den som vil være bibeltro, må revurdere allmaktsbegrepet sitt. Vi andre kan enn så lenge lete etter Gud andre steder.

Se opp for blandingsprodukter, sier de rettroende om synkretisme

Vi diskuterer så fillene fyker hvilke flagg som er tillatelige i et norsk 17. mai-tog. Men tenk hvilket leven det hadde blitt om noen bestemte seg for å mikse sine egne bunader! Litt setesdal foran, litt telemark bak og en dæsj hardanger på toppen…

Bunadsfantasien - som jeg ikke har tenkt ut på egen hånd, men plukket via en andrehånds kilde fra antropologen Thomas Hylland Eriksens bok om normalitet - viser hvilken sprengkraft som ligger i blandingsproduktet. Fortsatt, i Norge i dag.

Flaggdebatten har elementer av det samme. (Personlig nøyer jeg meg med å ha et nokså kjølig forhold til å feire med flagg, enten de er norske eller hva som helst annet. Og jeg spør meg hva vi skal med flagg som representerer totalitære regimer i et norsk barnetog. Men det er et annet spørsmål.)

Også i vår tid og vårt samfunn har vi en avsmak for blandingsprodukter. Kanskje - men her er det mulig jeg tar feil - blir biseksualitet møtt med større forakt enn homoseksualitet. Lite er mer stigmatiserende enn å overskride kjønnsbarrierer. Fortsatt snakkes det om “raseblanding”, og fortsatt er det et slags ideal å holde kultur og etnisitet “rent”. Bunadsfolket er et talende eksempel.

Synkretisme er termen som betegner religionsblanding. Det er lite som påkaller større vrede og forakt hos rettroende i alle leire. Konvertitter møter langt større respekt enn den “bløtaktige” som tar elementer fra ulike tradisjoner og setter dem sammen på nytt. “Shopping” på livssynsmarkedet, kalles det. Og det er aldri ment som noe kompliment, uansett hvor reflektert shopperen går til verks.

Kristendommen springer ut av en religion og en kultur hvor ideer om kultisk renhet var drevet ut i det ekstreme. Jesus gjorde opprør mot urenhetstabuet, men dette poenget er i stor grad gått tapt for dem som påstår at de er disiplene hans i dag. De er like opptatt av “renhet” som fariseerne var.

Jeg tror noe av det geniale i den forhatte Ecce Homo-ustillingen - hvor Jesus ble avbildet med pumps og damesminke - er at dette reflekterer hvordan Jesus bryter tabuer og med fullt overlegg pådrar seg de rettroendes forakt.

Å berøre urene eller helbrede på sabbaten vakte de samme reaksjonene som en transseksuell Jesus gjør i dag.

Etter Jesus kom Paulus - og Johannesevangeliets forfatter. De skapte det store synkretistiske prosjektet, nemlig å forene en jødisk vekkelsesbevegelse med et hellenistisk guds- og verdensbilde.

Og har de rett de som hevder at Jesus var buddhistisk inspirert, står vi virkelig overfor et synkretistisk prosjekt av en størrelsesorden som verden aldri har sett maken til: Kristendom.

Vi er dressert til å tenke at tro forutsetter en Gud

Tror du på Gud? I vår kultur og sammenheng er dette spørsmålet synonymt med “er du religiøs?” Men kan man ha en religiøs livsforståelse uten forestillingen om “Gud”?

Svaret er egentlig opplagt: Ja, det kan man. New Age’ere og buddhister klarer dette utmerket.

Men kan jeg?

Kan vi som har vokst opp med forestillingene om Gud Fader den allmektige himmelen og jordens skaper, bevare en levende åndelighet og spiritualitet dersom vi erfarer at det er nødvendig å gi avkall på forestillingen om “Gud”?

Tross alt, vi lever i en kultur som er preget av tusen års monoteisme. Våre forestillinger om religion er intimt forbundet med tanken om at det finnes et vesen i himmelen som en gang skapte universet, en som forsatt “står bak” skapelsesprosessene, som har kodet inn bestemte krav til orden og hierarki i sitt skaperverk, og som en gang skal blåse av kampen for å utrope noen heldige vinnere og en masse tapere.

Likheten med fotballdommere er at det bare er Gud selv som vet eksakt når det er slutt.

De som velger å ta avstand fra forestillingen om Gud, kalles ateister. Og en ateist er per definisjon IKKE RELIGIØS. Slik er vi vant til å tenke.

Men må det være slik? Kan man bygge en tro uten Gud, en åndelighet som ikke handler om å tilbe og underkaste seg en overlegen skapermakt?

Når jeg setter spørsmålstegn bak annenhver setning, er det fordi jeg ikke ser dette klart. Enn så lenge er spørsmålstegn mer sannferdige enn utropstegn. Kanskje bør det alltid være slik. Eller kanskje kan jeg snart koste på meg noen flere nøkterne punktum - mellom tankestreken.

?…

Kanskje er Jesus den vestlige Buddha

Etter hvert som den personlige guden avgår ved døden, kan kanskje sønnen hans også komme ut av skyggen og si fra seg den tyngende odelen på monoteistisk-moralistisk allmakt. Spørsmålet er om Jesus egentlig var buddhist.

Jeg nærmer meg kanskje en slags oppvåkning, jeg også.

I stedet for å kjenne panikk ved tanken på å titte over kanten, ser jeg klarere og klarere at det såkalt kristne verdensbildet ikke gir mening og sammenheng, men tvert imot står i veien for begge deler.

Det største hinderet er ideen Gud. I betydningen den såkalt “bibelske” guden, altså den forstørrede stammeguden kjent som Jahve. En kjempemann i himmelen som skaper, styrer og dømmer i suveren forakt for ethvert prinsipp om maktfordeling.

Uten Gud på toppen, faller forestillingene som overstadig berusede dominobrikker. Det finnes ikke lenger noen skaper og ingen skaperorden. Ingen forutbestemt regi på verdenshistorien. Universet opphører å være hierarkisk, og vi kan endelig snakke om moral uten å måtte dra med oss det ødeleggende syndsbegrepet.

Virkeligheten skaper seg selv. Og sin egen sammenheng.

Men hva med Jesus? Han ble kalt Guds sønn. Hva en slik tittel sier om et menneske, er nokså intimt forbundet med hvem faren egentlig er.

Eller var.

Noen mener at Jesus egentlig var buddhist. Eller i det minste, at Jesu tenkning og lære var dypt og direkte inspirert av forgjengeren Gautama Siddharta. Også kjent som Buddha.

Et essay på nettsiden www.thezensite.com stiller noen interessante spørsmål, etter først å ha fastslått at Jesu hjemmebane i Galilea og Judea slett ikke var en etnisk rensket og enhetlig jødisk innhegning, men tvert imot var møteplass for omtrent alt som betydde noe av samtidens ideer og strømninger. Inkludert buddhisme.

De viktigste spørsmålene er:

Hvor var Jesus fra han var 13 til han var 29 - år i hans liv som må ha vært formende for den fantastiske læren han senere presenterte, men som ikke nevnes med ett ord i evangelietekstene?

Hvorfor er en rekke av Jesu liknelser og poenger så godt som identiske med det du finner i eldre buddhistiske tekster, og hvorfor er de legendariske og “biografiske” data om Jesus så godt som sammenfallende med fortellingene om Buddha?

Spørsmålene er interessante blant annet fordi Jesus og Jesu lære får en helt annen betydning dersom vi løsriver oss fra det spesifikt jødiske, monoteistiske gudsbildet.

Da kristne misjonærer på 1800-tallet betynte å lese og oversette gamle buddhistiske tekster på pali og sanskrit, så de grunn til å kalle buddhismen for Østens kristendom. Men buddhismen kom først, faktisk fem hundre år før Kristus.

Spørsmålet er om det er like presist å si at kristendom er Vestens buddhisme.

Eller i det minste, at Jesus burde gjenoppdages som Vestens Buddha.

Artikkelen om Jesus og buddhisme finner du her: http://www.thezensite.com/non_Zen/Was_Jesus_Buddhist.html

 

Har du din sak i orden - og en profil på Frelstbook?

Ja, jeg er sent ute. Men det er lov når man er blitt gammal. Bedre sent enn aldri, så jeg er på Facebook.

Fenomenet er en slags cyber-transcendent refleksjon av virkelige menneskers virkelige relasjoner og nettverk i dette jordelivet.

Og som sådan er Facebook overhodet ikke brukbar som bilde på den kristne himmelen, i hvert fall ikke den kristenkonservative himmelen.

Dette til tross for at det vitterlig står i Skriften hvordan man er skrevet inn i Livets bok.

Nei, skal fenomenet speile kristen frelsesforståelse, trenger vi TO bøker. Hvis ikke blir man straks en kjetter og universalist.

Vi må ha en Frelstbook.

Og vi må ha en Fortaptbook.

Med andre ord: Ett nettsted for de rettroende og deres nettverk. Og ett sted som er offline i all evighet. Et sted hvor virus og ormer gnager, hvor ingen brannmur kan beskytte deg mot ildsjøens evige, fortærende flammer og så videre.

Mennesker som kjenner hverandre i det virkelige livet, men som står oppskrevet i hver sin bok, vil ikke ha noen mulighet til å adde hverandre som venner. I den todelte boka er ikke relasjonene en del av frelsen. Nei, frelsen forutsetter at relasjonene brytes.

Så takke meg til en universalistisk Facebook. Der kan alle være med.

Det er nesten som jeg skulle sagt det selv, Kjellemann

Apropos de siste dagers trefninger med råskapens åndehær i himmelrommet. Min bloggvenn Kjellemann har satt ord på sine erfaringer, under tittelen “Hvorfor i all verden skulle noen bli kristen?” Jeg linker. Les, lytt og tenk.

Kan du fatte og begripe hvor de kristne får sin råskap fra?

Problemstillingen er dessverre velkjent, men jeg skulle gjerne likt å se et teologisk svar: Hvordan kan det ha seg at mennesker som hevder at de er frelst og har “Jesus i hjertet”, samtidig oppfører seg ondt og krenkende overfor andre mennesker?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger før, men den sisten tiden dukker det opp stadig oftere. Det er som om kristenheten drives stadig lenger i sin krig mot allminnelige menneskeres moral og verdier - med den konsekvensen at folkeskikk, respekt og verdighet erstattes av et stadig mer utilslørt hat og forakt.

For å illustrere poenget, tillater jeg meg å sitere et innlegg fra nettstedet “kristenblogg.no”. Ekstremt? Ja, visst. Representativt for kristen tro på norsk? Forhåpentligvis ikke. Men hvis noen skulle ønske å orientere seg i diskusjoner om kristen tro i Norge i dag, er det her de havner. Derfor kan det heller ikke ignoreres. Vi gir ordet til nettstedets redaktør, Andreas Hesselberg:

“Jeg gir meg ikke med debatten om den nye ekteskapsloven. Aldri! Det er nå vi må debattere, det er nå vi må samle oss og stå imot det nye lovforslaget, så godt det lar seg gjøre. Om vi ikke greier å stoppe lovforslaget, må vi i det minste gi et klart signal om hva vi mener til resten av Norges befolkning. Om 10 år kan vi si: “Hva var det vi sa?”

Unge Venstre har vedtatt et standpunkt om at man skal kunne gifte seg med hvilket kjønn og hvilket antall man vil, altså tillate polygami. Hvor skal alt dette ende?

For å være helt ærlig, så er argumentene de homofile kommer med ren idioti. At en minoritet på under én promille av Norges befolkning skal få gjennomslag for en slik absurd endring av lovverket, er skandaløst. Det finnes ca. 1400 partnerskap i Norge. Til sammenlikning finnes det over 800.000 ekteskap. Politikerne er utrolig kunnskapsløse, som lar dette lovforslaget gå igjennom. Det er ren idioti og kunnskapsløshet, fra ende til annen.

Hvis ekteskapet blir omdefinert til å inkludere enkjønnede par; skal man da også tillate at voksne menn på 50 år gifter seg med barn på 12 år, både gutter og jenter? Skal man da også tillate flerkoneri (polygami)? Skal man også kunne gifte seg med bikkja si?

Ekteskapet er mann og kvinne. Ekteskapet er ingenting annet. Skal ekteskapet være slik at hvem som helst kan gifte seg? Skal mor kunne gifte seg med datter også? Skal far kunne gifte seg med sin sønn? Det blir vel det neste?

Ja, vi har frihet i Norge, og vi skal fortsatt ha det. Men vi skal ha frihet innenfor visse rammer. Gud har gitt oss disse rammene. Homofile forstår ikke - eller vil ikke forstå - disse rammene. Noe sier meg at homsene og lesbene er bortskjemte drittunger som har vokst opp i en familie med alt for stor frihet - uten noen rammer. Da er det ikke så rart at de ender opp med de holdningene de har: 100% frihet for frihetens skyld. Har ikke homsene lært at grensesetting og rammer er sunt?

Kjell Morten Bråthen, en homofil med egen blogg, kaller oss som vil bevare dagens ekteskapslov for “hyklere”. Hvem er det som egentlig skal kalles hyklere? Det må jo være den absurde, lille minoriteten av homofile som ønsker å total-ødelegge den grunnleggende, Gud-gitte samfunnsinstitusjonen som ekteskapet er.

Sterke ord? Ja, ord som forhåpentligvis vekker deg opp!”

Sitat slutt. Var det noen som bøyde kne for Herren nå? Var det noen som følte at Hesselberg formidlet Guds kjærlighet? Var det noen som gjenkjente Jesus?

Nei, antakelig ikke.

Likevel, menneskene i dette miljøet hevder at de representerer Jesus. Og mer enn det: At Jesus lever i dem.

Det finnes sikkert gode psykologiske, sosiologiske og antropologiske forklaringer på hvorfor mennesker som opplever seg som det godes representanter, opptrer alt annet enn godt. Men jeg skulle hatt moro av å se en teologisk forklaring. Hva har gått galt; det står tross alt i skriften - som de påstår at de er tro mot - at man skal kjenne treet på frukten. Det står om visse kjennetegn som skal følge dem som tror.

Så hva har skjedd når kjennetegnene uteblir og erstattes av denne kalde menneskeforakten som representerer det motsatte av Jesus?

Det finnes mange gode grunner til å forkaste en kristen bekjennelse

Her er noen av de vanligste årsakene til at folk velger å forkaste en kristen tro.

Det er ikke slik at mennesker som forkaster en kristen bekjennelse, har misforstått, er mangelfullt informert eller har vært særlig uheldige med hvilke enkeltpersoner de har møtt.

Det er faktisk fullt mulig å forstå kristen tro til bunns, være et sannhetssøkende og etisk ansvarlig menneske - og likevel ta avstand fra den.

Nettsiden de-conversion.com er en ressurs for mennesker som har “de-konvertert”, altså forlatt en kristen bekjennelse. I en nylig artikkel oppgis en liste over det man antar er de viktigste årsakene til å forkaste en kristen tro. Her er noen av punktene i fri oversettelse:

1: Gud dukker aldri opp. Verken i syner, gjennom mirakler, i åpenbaringer eller gjennom besøk av engler.

2: Bønner blir IKKE besvart.

3: Kristne er ikke annerledes enn ikke-kristne.

4: Kirken er splittet og i strid med seg selv.

5: Bibelen er selvmotsigende og i strid med både virkelighet og moral.

6: Gud er iKKE god, kjærlig, omsorgsfull, rettferdig og så videre.

7: Alle former sin egen tro og tanker om Gud underveis.

8: Universet fungerer utmerket uten noen form for guddommelig innblanding.

9: Kristne bruker uærlige strategier for å forsvare troen sin.

10: Forestillingen om at Gud vil skade noen for å teste troen deres er fullstendig motbydelig.

11: “Herrens veier er uransakelige” eller “vi vil få alle svar når vi kommer til himmelen” er utilfredsstillende svar på viktige spørsmål. I virkeligheten er dette kode for: “Hold kjeft og ikke spør!” Flere har erfart at teologien avfeier de viktigste og vanskeligste spørsmålene i menneskers liv med at det er “et mysterium”.

12: Kristendom lover et rikere og sannere liv, men i virkeligheten innebærer kristen tro og livsstil å bli isolert fra livet og andre mennesker. Mange sier at det kristne livet har gjort dem deprimerte og ulykkelige. Og de har slett ikke fått den framgang, helse, lykke og velstand som var forespeilet dem hvis de bare ga nok penger.

13: Det finnes ikke bevis for NOE overnaturlig.

14: Hvis det finnes et allmektig, allvitende og kjærlighetsfullt vesen som har noe viktig å fortelle oss menneskene, hvorfor mislykkes han så totalt i å kommunisere med oss?

15: Det finnes ingenting ved bibelen som rokker ved følgende faktum: Det er en tekst skrevet av mennesker.

16: Ondskapens eksistens.

17: Jeg analyserte min egen tro på samme måte som jeg analyserer andre religioner.

18: Evig straff for gale handlinger begått i et tidsbegrenset livsløp kan aldri bli rettferdig. Det er heller ikke rettferdi gå bli straffet (evig) for å ha valgt feil livssyn.

19: Jeg sluttet å gå i kirken uten at jeg dermed ble narkoman eller prostituert, slik de hadde sagt.

20: Jeg begynte å lese vitenskapelig litteratur i tillegg til bibelen, og de vitenskapelige bøkene var rett og slett mer troverdige.

21: Arvesynden: Ideen om at mennesker skal straffes med tortur i all evighet fordi de med nødvendighet handler i samsvar med sin natur, er rett og slett ikke rettferdig.

22: For å være en kristen må du hele tiden underkaste din egen dømmekraft under kirkens autoritative fortolkning.

Den fjøslykta var jammen forbløffende virkningsfull

Det er visstnok Anders Lange - dessverre - som er opphavsmann til uttrykket om at “når man setter ut ei fjøslykt i sommernatta, er det mye rart som kommer flaksende”. Nå har jeg summert opp de siste dagenes personangrep mot meg selv, og det dreier seg om et forbløffende kvantum.

Alle påstandene mot min person og integritet er framsatt på bakgrunn av ett enkelt forhold: Jeg har tillatt meg å ytre en oppfatning om at det finnes en sammenheng mellom kristenfundamentalisme og vold. Argumentasjonen for dette er både saklig og begrunnet. Andre kan begrunne den enda bedre enn meg, for eksempel bidragsyter RoB, som med kirurgisk presisjon har klargjort problemstillingene ytterligere.

Her er min lille liste over personangrep, og jeg må si jeg er nokså slått ut av den voldsomme aggresjonen man møtes med fra mennesker som på neste utpust hevder at de har Jesus i hjertet og at Jesus elsker meg.

Lista omfatter bare påstander som rammer meg selv, og det finnes flere, særlig mot Kjellemann og - enda hun er helt uskyldig i sammenhengen - Eva Lundgren.

God fornøyelse:

- Jeg mangler mandighet.

- Jeg er kategorisert under rubrikken “sånne som deg”.

- Jeg er en dårlig debattant.

- Jeg er drevet av hat.

- Jeg håner mennesker.

- Jeg er redd for å bli latterliggjort.

- Jeg utgjør et kontinuerlig mareritt for min kone og mine barn.

- Jeg ligger i mitt eget spy.

- Jeg står for brutale holdninger.

- Jeg setter meg over Gud og Guds ordninger.

- Ordet “unnskyld” finnes ikke i mitt vokabular.

- Jeg er en fariseer, full av det fariseere er fulle av jfr. Jesus.

- Jeg er preget av manglende modenhet.

- Jeg er hovmodig.

- Det er ikke et kompliment å bli sammenliknet med meg.

- Jeg har et språk som får noen og enhver til å brekke seg.

- Jeg forherliger hat.

- Jeg er vemmelig.

- Jeg har en ødelagt og skadeskutt samvittighet.

- Jeg kan ikke kontrollere språket mitt.

- Jeg er venn med terrorister.

- Jeg bærer på et dunkelt hat.

- Jeg svikter i oppdragelsen av egne barn.

- Konklusjonene mine er groteske.

- Jeg er et ugudelig menneske som Gud vil ta seg av.

- Jeg representerer et angrep fra de onde kreftene i verden.

- Jeg er dårlig oppdratt av egne foreldre.

- Jeg spotter Gud.

- Jeg er i allianse med djevelen.

- Jeg er en slik som Jesus Kristus beskytter mennesker mot.

- Jeg er en steinblokk.

- Jeg brøler på en politisk korrekt måte.

- Jeg mangler enhver form for folkeskikk.

Det er mulig jeg har oversett noe, men jeg tror dette er mer enn tilstrekkelig. Og som sagt: Dette er ytret om min person fordi jeg hevder at kristen fundamentalisme har iboende trekk som skaper og legitimerer vold.

De aller fleste ytringene kommer fra Geir Rune Larsen og Birgir Hermansen. Begge to nyter nokså høy anseelse i kristne nettsamfunn. Ingen insidere klager over oppførselen deres eller mener at det er problematisk at det er ytringene til disse to man møter om man skulle forsøke å orientere seg om kristen tro på nettet. Det er vel slik de vil ha det.

Jeg har gjengitt personangrepene kronologisk, uten å gradere dem. Noen er selvsagt mer alvorlige enn andre, og særlig interessante er utsagnene som definerer meg ut av frelsen i Kristus og inn i djevelens domene fordi jeg stiller noen spørsmål om ideologiske føringer på bibelsynet. Jeg synes også det er veldig drøyt at noen krenker forholdet jeg har til ungene mine.

Hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold II

Temaet kristenfundamentalisme og vold er stort og ennå ikke uttømt. Fra en leser har jeg mottatt følgende betraktning, som herved publiseres i sin helhet.

“Ivar etterspør en debatt om hvorvidt kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold. Dette er en svært viktig debatt, og jeg synes det er alvorlig at den forstyrres av støyen fra mennesker som bruker denne blogggen til sine personlige korstog mot bloggens ansvarlige, i stedet for å gå saklig inn i de temaene som tas opp. Det er meg komplett uforståelig at enkelte mennesker føler at en prinsipiell debatt egentlig er et angrep på deres person.

Jeg ser at bl.a. Ivars gudstro og samvittighet er temaer i den pågående debatten. I den forbindelse ønsker jeg å komme med noen generelle betraktninger.

I fundamentalistiske og biblisistiske miljøer vil debatter om teologi, etikk, menneskesyn osv. stort sett arte seg på den måten vi får demonstrert på denne bloggen. Som jeg vil komme nærmere tilbake til nedenfor, er nemlig de læremessige problemstillingene uttømt i en allerede etablert, evig lære. Da blir rasjonell debatt lite interessant. Det finnes ikke noe læremessig å diskutere. Det eneste interessante er hvorvidt mennesker er villige til å slutte seg til disse evige standpunktene. I stedet for saklige, rasjonelle debatter, som kanskje kunne bringe verden litt videre, ender man altså opp med å problematisere annerledes tenkende menneskers samvittighet og gudstro.

Edin Løvås har i sin bok ”Maktmennesket i menigheten,” pekt på, og advart mot at konservative kristne menigheter i ikke ubetydelig grad tiltrekker seg, og gir plass til maktmennesker. Noen vil kanskje tenke at dette svekker Ivar sine poenger. Man vil kunne hevde at mennesker som misbruker makt, og utøver vold i kristendommens navn kommer utenfra, og misbruker kristendommen. Dette har sikkert noe for seg, men konsekvensene av Løvås sine observasjoner er langt mer alvorlige.

Etter min mening er den kristenfundamentalistiske menigheten uten tvil en egnet arena for maktmisbruk. Den er en relativt enkel sammenheng å posisjonere seg i, og blant annet ideene om en hierarkisk verdensorden (hvor også kvinnenes plass er bestemt), manifestert i den lokale menighet og konsolidert ved medlemmenes lydighet skaper gode vilkår for maktmisbruk og undertrykkelse.

Det er i disse sammenhengene et effektivt grep og påpeke medlemmenes bristende samvittighet eller gudstro. Hva skal folk forsvare seg med? En ting er trusselen om å bli støtt ut av en menighet. Noe langt mer alvorlig er det å bli utstøtt fra fellesskapet med Gud. Stort sett påpekes det jo fra fundamentalistisk hold at disse tingene henger nøye sammen. Overfor bl.a. barn og unge vil slike spørsmål og påstander lett kunne fungere som maktmisbruk, manipulasjon og i verste fall som psykisk vold.

Det er verdt å merke seg at denne type påstander og argumentasjon virker svært sterkt også når fundamentalistene bruker dem overfor mennesker som ikke tilhører deres egne miljøer. Mange føler seg krenket, og alt for mange liv er blitt ødelagt. Det er godt kjent at for eksempel mange homofile ikke har orket å leve lenger etter å ha blitt utsatt for fundamentalistenes råkjør. Og forsøker man å få til viktige, saklige debatter, ja da får diskusjonene gjerne karakter av primitive personangrep.

I forlengelsen av Løvås sine observasjoner og advarsler vil jeg hevde følgende. Den fundamentalistiske måten å tenke og leve på gjør det nesten umulig for medlemmene i en fundamentalistisk menighet å avsløre et maktmenneske. De strukturelle ideene, og tankene om lydighet, tukt osv. gjør at maktutøvelsen stemmer overens med den type kristendomsforståelse de er en del av. Og skulle noen, selvfølgelig samvittighetsløst, forsøke å motsi noe av det som foregår, finnes det nok av sanksjoner. Ydmyk offentlig bekjennelse, og som allerede nevnt, trusler om utstøtelse og fortapelse.

Jeg vil altså hevde at vi her står overfor miljøer hvor det vil kunne være svært vanskelig å skille maktmennesker fra mennesker som ikke egentlig er maktmennesker, men som lever og praktiserer en religion som inneholder elementer av maktutøvelse. Årsaken til at disse er vanskelige å skille, er at det er legitimt å bruke maktspråk, og til og med enkelte typer av vold (som i barneoppdragelse). Hvordan skal man da se forskjell? Med andre ord. Når maktmennesker nesten er umulig å skille ut i enkelte miljøer, ja da står vi overfor miljøer som har en karakter, en praksis og en lære som fremmer overgrep.

En mer historisk og religionsfilosofisk analyse av de emnene Ivar tar opp drøftes bl.a. i Torkel Brekke sin bok ”Religion og vold.” Her kan man bl.a. lese om kristendommens bekjempelse av kaoskreftene som bl.a. er forankret i de gammeltestamentlige skapelsesmytene. I forlengelsen av Brekkes analyser er det ikke vanskelig å se et potensial for strukturell vold. Særlig dersom man forveksler mangfold med kaos.

RoB”

Obs: Dette er en oppdatert, redigert versjon av innlegget.

Teo&Tao